Jasons særegne stil kommer virkelig til sin rett i denne boken, som består av 10 noveller om den navnløse fuglemannen. Ingen ord utveksles. Tegnestilen er enkel, stilisert og (tilsynelatende) naiv. Og likevel deler den med leseren hvordan det er å være menneske. På godt og vondt. Fuglemannen må forholde seg til det å bli eldre og skulle dø, egne barn som vokser opp, den store kjærlighetssorgen, osv. Og trass i at han aldri sier noe, endrer ansiktsuttrykk minimalt, og eksisterer i simple sort/hvitt-bilder, føler leseren virkelig sympati for ham.
Jeg vil i sær trekke fram kapittel 6. Å lese det, kort tid etter 22. juli, traff hardt.