Discworld er anbefalt meg før, men jeg tror ikke jeg klarte mer enn en side før jeg hoppet av og sikkert over på noe av Douglas Adams. Denne gang klarte jeg meg bedre og fullførte hele første bok. Bare førti igjen nå.
Så er det ikke tilfeldig at jeg nevner Douglas Adams, for de er på en måte samme forfatter, bare i hvert sitt univers. Samme humor, samme trang til å skrive seg inn i parallelle dimensjoner ved første mulighet. Her settes det grenser kun for å få mulighet til å tråkke over de senere.
Og som i Haikerens Guide er hovedpersonene helter, først og fremst på tross av noe. Bare det at de er i live er fryktelig irriterende og uforståelig for døden selv, selvsagt nok en karakter i serien, hvis oppgave først og fremst er å frustrere seg over å ikke få tak i de førstnevnte.
I tillegg til at dette er første bok i kategorien fantasy jeg noen sinne har lest, fikk jeg nok et kultursjokk. For Pratchett bruker altså det engelske språk til det fulle, i mye større grad enn det de engelskspråklige kriminologene og biografene bruker. Så selv om jeg jevnlig leser eller hører på engelskspråklige utgivelser, er det da først når jeg plukker opp det jeg tidligere trodde var barnelitteratur at jeg også må bruke ordboka. Tilpass for meg.
Men altså. Det er bare helt absurd det som foregår i Discworld, og ikke urimelig å se for seg at jeg plukker opp et par bøker til. Jeg triller terningen helt opp på .... mellom sju og ni. (D12).
Blir du ikke i godt humør av denne, så vet ikke jeg. Fantastisk fantasysatire :)