Bokelskere.no

Etter å ha slukt serien "Folket på Innhaug" av Elstad, var det med stor interesse jeg gikk i gang med oppfølgeren hennes i forfatterskapet, "Senere, Lena". Elstad forteller drivende godt, men på en eller annen måte lykkes hun ikke med å lage en troverdig figur ut av Lena, som hun hadde med kvinneskikkelsene i Innhaug. Store deler av boken - over halve romanen faktisk - tar for seg ungdomstiden og studenttiden til Lena og Kjell. Her skulle jeg nok ønske å få mer innblikk i tiden de var sammen - da de var gift og hadde barn. For min del trekker dette litt ned i selve romanen. Så undrer jeg meg om det er mulig at Lena kan være så tafatt - når hun ellers virker så sterk. Så kan jeg også følge Lenas mors ord, om at Lena ikke alltid er like snill med sin mann Kjell.... Likevel er dette en sterk firer - et portrett fra en tid, en familieliv - fra en tid der det var store endringer i samfunnet. Samtidig slutter boken veldig brått - så det fordrer at man leser neste roman i serien om Lena.

Boka er forteljinga om Lena frå ho som 16-17-åring, på midten av 50-talet, blir forelska i og får fast følge med den 3 år eldre lækjarsonen Kjell, om eit forhold der ho underkastar seg kjærasten (som etter kvart blir ektemannen), familien og omgjevnadane sine ynskje, og korleis ho plagast av å ha gitt slepp på sin eigen identitet og sine eigne draumar, og fram til ekteskapet tek slutt.

Denne boka hadde vi som felleslesing på vidaregåande i første halvdel av 80-talet. Eg skulka unna før eg var komen halvvegs, og når eg no les den opp att (og fullfører!) snart 30 år seinare så merkar eg faktisk at uviljen kjem attende. Det er nemlig grenselaust irriterende at ei ellers oppvakt og dyktig jente ikkje klarer å bryte ut av eit skakkøyrd forhold, men at ho gang etter gang let seg kue og, ja, nærmast dyrkar offer-rolla, og deretter nesten gjeng under av sjølvmedynk og skuldkjensle.

Eg ser ikkje vekk frå at det er ei realistisk framstilling av dei psykologiske mekansismene i eit ekteskap med skeiv maktbalanse som blir skildra i boka, men det blir så framandt for meg at eg ikkje greier å forholde meg til det. Derfor greier eg heller ikkje å la meg fange av forteljinga, og leseopplevinga blir deretter.