Bokelskere.no

«Som 18 åring kjedet Agatha seg da hun måtte holde senger etter influensa, og laget små snurrebasser av fuktet brød, tørket dem i solen og malte dem. Clara syntes dette var et patetisk tidsfordriv, og foreslo at hun kunne forsøke å skrive en fortelling. Madge hadde suksess med det før hun giftet seg, og fikk flere på trykk i Vanity Fair. Etter flere mislykkede innledninger oppdaget Agatha at hun var «skikkelig interessert og skrev i stor fart». Et par dager senere var fortellingen ferdig. «Skjønnhetens hus» var på ca 6 000 ord, eller rundt 30 sider hun maskinskrev manuskriptet på Madges gamle skrivemaskin med lilla fargebånd, og avsluttet med pseudonymet «Mac Miller Esq.» Det var en fantasifull historie, om galskap og drømmer, påvirket av okkulte romaner som Agatha og vennene leste i 1908 – av Edgar Allan Poe og May Sinclair. Agatha kalte dem «medium-fortellinger». Mystisisme og spiritisme var på moten, og en venn av Agatha forsøkte stadig å få henne til å lese fagbøker på området. Men Agatha fant dem kjedelige og lite overbevisende. Likevel var hun interessert i drømmer og den smale grensen mellom virkelighet og fantasi. Hun var både fascinert og følte seg frastøtt av «galskap», et ord viktorianerne brukte for alle typer ustadighet og gjerne trodde var «arvelig».

Dette skriver Janet Morgan i biografien om Agatha Christie som jeg har skrevet om her i et tidligere innlegg. Morgan skriver om fortellingen videre at:

«Helt fra starten av viste Agatha to talenter som ble karakteristiske: Hun var en glimrende forteller, og kunne vekke lesernes innerste drømmesyn. Det fantes også glimt av en ennå ikke fullt utviklet evne – humor.»

En drastisk revidert utgave av fortellingen ble trykket i Sovereign Magazine i januar 1926 under tittelen «Drømmenes hus», dvs etter at Agatha hadde debutert som forfatter.

Selv om hun ikke fikk publisert fortellingen, fortsatte Agatha å skrive. En nabo som var forfatter, Eden Philpotts, sa seg villig til å lese det hun skrev, oppmuntret henne og avsluttet sin første tilbakemelding i et brev slik:

«Du har en fin sans for dialog. Du bør holde deg til munter, naturlig samtale. Kutt ut moralisering i romanene, du er altfor glad i slikt, og ingenting er mer kjedelig å lese. La figurene i fred, slik at de kan snakket for seg selv, istedenfor å ile til med å fortelle dem hva de burde si, eller forklare for leseren hva de mener med det de sier. Det skal leseren få vurdere selv…»

Mer om forhistorien og om denne boken - les i dette blogginnlegget

Et av de aller beste eksemplene på den klassiske detektivromanen fra sjangerens gullalder!

Første verdenskrig raser på kontinentet. Løytnant Arthur Hastings blir sendt hjem fra vestfronten med skadet ben, og møter sin gamle ungdomskamerat, John Cavendish, som bor på sin stemors gods i Essex, England - Styles Court. Hastings takker ja til invitasjonen om å bo på godset, som han har tilbrakt mye tid på i sin ungdom. Men han finner raskt ut at ting har forandret seg. Johns far er død, og stemoren Emily har giftet seg på nytt med en 20 år yngre lykkejeger, Alfred Inglethorpe. Forholdet mellom John og hans kone Mary er ikke det beste, og det synes også å være noe uforløst mellom Johns bror Lawrence og og fru Emily Inglethorpes protesje, Cynthia Murdoch. Fru Inglethorpes trofaste faktotum, frøken Evelyn Howard, misliker fruens nye ektemann så sterkt, at hun etter en krangel med fruen forlater godset.

Og mens det stadig ulmer på Styles Court, møter løytnant Hastings sin gamle venn, den pensjonerte belgiske politimannen Hercule Poirot. Nærmere introduksjon synes unødvendig, men for ordens skyld bør det vel nevnes at Poirot er representant for den geniale detektiv som gjennom nitid sporsamling til slutt trekker sine slutninger på et solid logisk-deduktivt grunnlag. Og sjelden skulle man vel få oppleve Poirots grundige metode tydeligere enn nettopp i "Stylesmysteriet".

I detektivromanen kommer mordet - for det bør helst være et mord (eller flere) - i løpet av de første kapitlene. I "Stylesmysteriet" skjer dette i kapittel tre. Og det er et elegant mord; et klassisk giftmord med en tvist som må ha forbløffet leserne den gang boken ble utgitt - og gjør det fremdeles. At det er husets frue, Emily Inglethorpe, som avgår med døden, bør ikke overraske noen - i detektivromanen er det nemlig den som flest har et motiv for å ta av dage, som vandrer heden. Et godt, gjenkjennelig prinsipp.

"Stylesmysteriet" er en klassisk "Whodunnit" og et såkalt "Big House Mystery" - et mord begått på et klart avgrenset område (i dette tilfellet en herregård) der leseren skal ha mulighet til å løse mysteriet før detektiven (selv om meningen helst er at leseren skal tenke at han/hun kunne ha løst det). Boken er elegant skrevet, og følger alle konvensjoner for den klassiske detektivromanen. Den er nesten som en lærebok i denne undersjangeren. Men den er samtidig overraskende - leseren blir lurt flere ganger.

Boken er skrevet som løytnant Hastings gjenfortelling av saken. Den åpner med følgende forklaring: "Folks intense interesse for Styles-saken er nå til en viss grad kjølnet. Men tatt i betraktning av oppmerksomheten som saken vakte verden over, har både min venn Poirot og familien Cavendish bedt meg skrive ned hele historien." Vel, så er tonen satt. Vi følger saken med Hastings øyne. Det han ser, ser vi, og det han overser, overser vi. Et klassisk fortellergrep som vi også finner i doktor John Watsons beretninger om Sherlock Holmes. Og likheten med Arthur Conan Doyles geniale detektiv er påtakelig - Agatha Christie må ha hentet mye fra ham. Men der historiene om Sherlock Holmes først og fremst er historier om den geniale detektiv, fokuserer Agatha Christie mer på plottet og mysteriet. Poirot blir aldri like tydelig som Holmes.

Karaktergalleriet er variert, men relativt overfladisk beskrevet. Mange av personene er typer: den usympatiske lykkejegeren, den joviale selskapsdamen, husfruen som styrer med jernhånd, den nevrotiske sønnen etc. Men det er slik det skal være - vi forventer ikke (og vil heller ikke ha) dypere psykologiske analyser av de mistenkte i en detektivroman. Igjen: Mysteriet og løsningen er i sentrum. "Whodunnit", ikke "Whydunnit". Som seg hør og bør, er persongalleriet stort. Noen av karakterene kunne med fordel ha vært utelatt, som for eksempel en doktor Bauerstein, tysker med (naturligvis) usikre og sannsynligvis tvilsomme hensikter. Men en slik karakter var nok i tiden under den første verdenskrig.

I boken er det riss over godsets soveromsfløy, fru Inglethorpes værelse og gjengivelse av diverse brev i faksimile. Alt dette gir et personlig preg på handlingen - det er Hastings som har ført tegningene i pennen. Språket - boken er oversatt i 1924 av Wollert Keilhau, revidert i 1970 av Axel S. Seeberg - er herlig konservativt, og står i stil med tidsepoken. Like herlig er fraværet av blod og gørr - det utspilles ikke en eneste bloddråpe i "Stylesmysteriet". Spenningen ligger på det intellektuelle plan - i den deduktive prosessen.

"Stylesmysteriet" har kommet litt i skyggen av Christies mer kjente romaner som "Mord på Orientekspressen", "Doktoren mister en pasient" og "Ti små negerunger/Og så var det ingen". Disse er nok mer spektakulære og nyskapende for sin tid, men "Stylesmysteriet" fortjener å bli løftet frem - som et av de aller beste eksemplene på den klassiske detektivromanen. Sporene er kløktig plantet gjennom historien, og det er mulig å løse mysteriet før detektiven - om man er smart nok.

Anbefales!

Dette er min tredje Agatha Christie bok, og jeg tror ikke det blir den siste. Etter å ha blitt ganske sjokkert over hvem morderen var i de andre bøkene jeg har lest ("Mord på Orientekspressen" og "Ti små negerbarn") var jeg veldig opptatt av at jeg skulle i det minste klare å nesten løse gåten før boken var slutt. Det klarte jeg ikke.

Les mer på bloggen min: http://terningkast.blogspot.com/2011/06/agatha-christie-stylesmysteriet.html