Bokelskere.no

Pi vokser opp i Pondicherry, som tidligere var hovedstad i fransk India. Faren til Pi eier en dyrehage, og eksotiske dyr er en del av hverdagen. Pi er en vitebegjærlig gutt, og dras mot religionen. Familien er hinduer, men ikke troende. Pi er nysgjerrig på andre religioner i byen; kristendommen og islam. Han snakker med presten og sufien, men han klarer ikke å velge en religion over en annen. Før han vet ordet av det, går han både i kirken, tempelet, og moskéen. Foreldrene er forundret, mens de religiøse lederne er i harnisk. Allikevel blir Pi døpt, og han får bønneteppe.

Faren synes etterhvert at det blir vanskeligere og vanskeligere å bo i India. Han er ingen tilhenger av Indira Ghandi, og han bestemmer seg for å ta med familien til Canada. Det blir ingen lett sak, for i stedet for å selge dyrene til andre indiske dyrehager, velger Pis far å ta dem med seg. I USA og Canada får de mye mer for hvert dyr. I juni 1977 er familien og dyrene på plass på en japansk lastebåt. Etter en todagers stopp i Manila, og på vei over Stillehavet, synker båten. Den eneste som overlever er 16 år gamle Pi. Han havner i en livbåt, men ikke alene. En hyene, en sebra med brekt fot, en orangutang, og en bengalsk tiger holder ham med selskap. Eventyret kan begynne!

Så filmen for flere år siden, men husker lite. Boka er et overflødighetshorn av eksotiske dyr, matretter, religion, og hvordan overleve langt til havs med livsfarlige dyr. Veldig godt skrevet. Den fikk Bookerprisen i 2002.

Leses i Elidas 100-lesesirkel, der mannlig forfatter er tema for september.

Jeg klarte ikke helt å forelske meg i boken. Selv om mange andre lovpriser den var det ikke en historie som passet for meg. Jeg følte den var kjedelig og langtekkelig. Noe helt annet var det å se filmen. Den var fantastisk og får meg til å lure på om jeg leste boken på et feil sted i livet mitt og at jeg ville hatt mye igjen for å prøve å lese den en gang til.

At man kan skrive en god historie av noe så "lite". Anbefales, men med en liten dose tålmodighet.

Historien om pi
Historien om pi er en fortelling om en gutt som heter piscine molitor patel. Han er en gutt som liker og utforske og utvikle kunnskapen sin. Han liker ikke å knytte seg til ting og har for eksempel bundet seg til tre helt forskjellige religioner. Han bor i India med familien og dyrehagen til faren. De har det fint der, men en dag må de dra over havet for å flytte dyrehagen. Båten kommer i ett uvær og de eneste overlevende menneske er piscine (pi). Sammen i en livbåt befinner han seg sammen med en befaltiger.

Herfra utvikler historien seg. Jeg syns det er her boka blir spennende. Handlingene handler om hvordan pi overlever sammen med en tiger midt på Stillehavet. Jeg syns boka er veldig bra selv om det er en stund før boka kommer i gang. Jeg syns den er delt i to deler, den første er veldig filosofisk mens den siste delen er både filosofisk og veldig spennende.
Forfatteren er Yann Martel og jeg syns han gjør en god jobb. Boka passer for de som tåler litt tyngre lesestoff og bøker som ikke går like fort frem som actionbøker. Boken passer i varierte aldere fra 15 og oppover. Jeg gir boka terning kast 5.

Høveleg bra bok i starten, blei betre og betre etter kvart, og poenget som kom mot slutten var bortimot genialt, om enn litt overforklart.

Pi er ein 16 år gamal tamilsk gut frå India, med ei i utgangspunktet original historie; oppkalla etter eit symjebasseng i Paris (Piscine Molitor), trippeltruande (hindu, muslim og kristen) og oppvaksen med familiebedrifta, ein dyrehage. Men dette er berre småtteri mot dei tinga som skjer etter at båten som skal frakte familien og deler av dyrehagen til Canada forliser og Pi havnar i ein livbåt saman med ein sebra, ein orangutang, ei hyene og ein tiger.

Hovuddelen av boka handlar om kva som skjer i livbåten. På den eine sida er det ei nøktern framstilling av kva som må til for logisk sett å kunne overleve i den situasjonen Pi havnar i. På den andre sida er enkelte hendingar etter kvart såpass surrealistiske at det er vondt å avgjere om det verkeleg har hendt eller om det er halusinasjonar frå Pi sin side. Eg spekulerer også på om forteljinga, eller element av den, skal vere ein metafor for noko anna, og det er sikkert mogeleg å trekke parallellar mellom hendingar i livbåten og religiøse eller politiske tilhøve i verda. Men sluttpoenget i boka overtydde meg om at slike eventuelle parallellar ikkje var det vesentlegaste ved boka.

Enkelte stadar, miljø og hendingar er skildra med stor detaljrikdom, og med typer informasjon som eg aldri ville ha tenkt på at nokon kunne vite. Eg greip meg ofte i å spekulere på om dette er tufta på Martel sine eigne erfaringar (og i såfall har han erfaringar eg kanskje helst ikkje vil vite meir om), om det er tufta på informasjon han har fått frå anna hald, eller om det berre er fri diktning. Uasett, dette var med på å løfte forteljinga.

God bok, eg er glad for at eg las den.

Life of Pi

Historien om Pi (Life of Pi) var fantastisk. Jeg likte hvordan den fulgte livet til Pi gjennom nederlag og oppturer. Jeg likte også hvordan den fikk fram følelsene hans gjennom hele boken. Litt rart at dyrene ikke gikk til angrep tidligere. Selv om det er ganske innlysende er det litt kjipt at man ikke fikk vite hva som skjedde med alle de andre på båten. Pi virker litt for kjapptenkt, noe urealistisk.
Boken anbefales for alle som orker. Ganske lettlest, noen vanskelige partier. En av de beste bøkene jeg har lest noen gang.

Anmeldt av Henrik Knudsen

Dette er en helt fantastisk historie om lille Pi som reiser med en stor båt sammen med sine foreldre og mange dyr fra Zoo. Båten havarerer og Pi og noen ville dyr havner tilslutt på en liten flåte. Etter en strabasiøs ferd på Stillehavet blir han tilslutt reddet og forhørt av eksperter. De er bare interessert i å høre hvorfor skipet gikk ned. De trodde ikke på historien til Pi. Konklusjonen ble Tsimtsums forlis ligger på Stillehavets bunn.

Veldig detalj-formulert. Til tider litt for mye av det gode, så jeg datt litt av...

En fantastisk historie, mange betraktninger om dyrs og menneskers vesen og en gutts møte med store prøvelser. Språket et lettlest og godt, til tider humoristisk og uten sentimentalitet. Likevel fikk jeg ikke helt dreisen på denne, uten at jeg kan sette fingeren på hva det var som gjorde det.

Hvordan beskriver man en magisk bok med verdighet uten å overdrive?

Til tross for at denne boka ikke har noe med magi å gjøre, så oser den av nettopp det. Grunnen? Boka består av originalitet og tok meg med storm. Det er det ikke alle bøker som gjør.

Pi, broren, og foreldrene hans blir med på et skip for å frakte dyrene fra dyrehagen de eier i India til andre dyrehager i Amerika. Men en natt våkner Pi over at noe ikke stemmer. Skipet står i fare for å synke og på en eller annen måte havner han i en livbåt. Han deler livbåten med en sebra, hyene, orangutang og en bengaltiger. I livbåten speider Pi etter tegn til land, men alt han ser er hav, hav og atter hav. Vil han overleve i denne livbåten og vil de overleve hverandre, spesielt med tanke på at at han deler livbåten med en bengaltiger?

Historien om Pi er en bok som jeg har kviet meg til å skrive om veldig lenge nå, ikke fordi at jeg ikke likte den, tvert i mot, men hvordan beskriver man en fantastisk bok uten å overdrive totalt? Jeg visste ikke på forhånd at jeg ville falle pladask for denne boka for ærlig talt så trodde jeg ikke at det var min kategori i det hele tatt, så sånn sett er det fint å ikke ha høye forhåpninger på forhånd. Det har en tendens til å ødelegge alt. Jeg fikk veldig lyst til å lese filmen etter at jeg så filmtraileren, men som den nerden jeg er må jeg alltid lese boka før jeg ser filmatiseringen. Det er den riktige rekkefølgen for meg.

Boka virker som en høyst usannsynlig "røverhistorie" spør du meg, og det er det som er meningen med innholdet også. Meningen med boka er å eksperimentere med fortellerkunsten og det klarrer forfatteren Yann Martel med glans. Selv om jeg så slutten komme, at jeg forsto den ganske tidlig, så er den likevel genial. Det er en av de mest utspekulerte bøkene jeg har lest på lenge. Selv om jeg strevde litt med boka i begynnelsen. Jeg strevde med å komme meg gjennom de 70-100 sidene fordi den første delen for meg virket litt tung og langtekkelig. Men etter at jeg kom til andre del gikk sidene av seg selv og handlingen ble en fryd å lese. På mange måter. Jeg ville vite hva som skulle skje videre og hadde en slags gjettelek med meg selv om jeg fikk rett eller ikke når det angikk slutten.

Yann Martel leker seg med å sprenge grensene med det virkelige og det uvirkelige. Hva er sannsynlig og hva er ikke og setter oss lesere på en slags prøve. Det har jeg virkelig sansen for og på den måten er det for meg vanskeligere å glemme boka. Den henger i meg fremdeles selv om det er en stund siden jeg leste den ut. Den kommer til å hjemsøke meg lenge og jeg sitter fremdeles litt og grubler over den. Det betyr at boka har gitt et stort inntrykk, og det liker jeg! Den får meg til å tenke og undres over så mye. Man blir litt satt ut på en måte. Det er sjelden jeg blir satt ut.

Historien om Pi er både en herlig og grusom bok. Den vil få deg til å tenke, undre og se på en bok på en litt annerledes måte en før, kanskje. Hvor langt er et menneske villig til å leve? Hva er det som driver oss? Er det meste mulig? Hva er det som bor i oss? Hva ville du ha gjort hvis du var Pi? Les boka sier jeg bare! Det går ikke an å sette ord på den før man har lest den selv.

Jeg har meget lyst til å se filmversjonen, men tviler på at det blir en like magisk opplevelse som å lese boka. Vi får se.