Bokelskere.no

"Etter det uutholdelige flaue i det å bli forstått, kjenne hjertet dunke, være ute av stand til å snakke, være bokstavelig talt slått med stumhet av den virkningen han hadde på meg- falt all anspenthet som skyldtes uvisshet, falt all denne nervøsiteten vekk som fiskeskjell under en kniv." Kvelden møtte meg

Å forsøke å komme over sorg ved å dra fra hjemstedet og til fjerne strøk danner utgangspunkt for mange bøker. Bare i løpet av den siste måneden har jeg lest to bøker hvor dette skjer. Den første var Majken van Bruggens lavmælte «Bangkok baby», fra 2013, og den andre er boka jeg skal anmelde i dag, nemlig Katie Estills «Kvelden møtte meg», fra 2002.

Det første du bør vite om «Kvelden møtte meg», er at boka ikke er en erotisk roman, slik forlaget fremstiller den som. Den er ikke engang sensuell, enda historien handler om en affære mellom en vakker ung kvinne og en tiltrekkende gresk kunstner i et dødt ekteskap.

Den unge kvinnen heter Sylvia, er amerikaner og har kommet til Hellas for å bearbeide morens bortgang. Det er i hvert fall det vi blir fortalt. Hvor dypt sorgen stikker, er vanskelig å si, siden hun- så snart Aristides Melas (mannen hun har affæren med) viser seg- knapt er opptatt av mye annet enn han, hans psykisk syke kone, Altea, og senere- Alteas rike far, som finansierer Aris bedagelige kunstnerliv.

Selv om baksideteksten gjør et poeng ut av det, er Alteas psykiske ustabilitet ikke så synlig som man skulle vente fra en karakter med diagnosen schizofreni. Hun kan føre samtaler som ikke sporer av, erkjenner både gode og vonde ting i virkeligheten og forholder seg til affæren mellom Sylvia og ektemannen på en overraskende nyansert måte enn man venter fra noen med et ustabilt sinn.

Om måten Alteas sykdom fremstilles på er overraskende, er det faktum at hun blir den mest sympatiske karakteren ikke det. Og det skulle bare mangle når hennes mann innleder en affære med en annen kvinne og har seg med nevnte kvinne i stua mens hun selv sover i ektesengen.

Når mannen i tillegg går rundt og ikke legger skjul på at han ønsker å tvangsinnlegge henne og fortsette affæren med Sylvia, kan man ikke la være å se på heltinnen og hennes elsker for det de er; hensynsløse, usympatiske og kyniske. Man kan knapt vente med at det skal gå galt for dem. Men det gjør det aldri. I stedet er det Altea som forlater scenen.

Og med hennes exit, mister boka den lille fliken av hjerte den hadde. Derfra orker man så vidt det er å lese de gjenstående sidene.

Styr unna denne som pesten.