Bokelskere.no

Dumpet over denne boken ved en tilfeldighet, og det er jeg glad for. Lenge siden jeg har hørt (lydbok) en så fengslende bok. Handlingen hopper frem og tilbake i tid der man blir godt kjent med personene uten at gåten røpes. "Pageturner"!

Gravstille er den tredje krimboka til forfatteren Arnaldur Indridason jeg har lest med politietterforskeren Erlendur og kollegaene Elinborg og Sigurdur (man må bare elske disse islandske navnene!). Og du og du som jeg koser meg med dette dystopisk-komiske (ja, det er litt komikk selv om historien og stemningen I boka er alvorlig og dyster så det hell!!) krimbok-universet fra Reykjavik, Island. Og særlig denne boka, Gravstille.

Jeg leste boka, fjetret, hypnotisert. Historien, stemningen, fremdriften, alt! Terningkast 6!! Superb krim fra sagaøya der vest i havet. Jeg nøler ikke med å sette Gravstille i favorittbokhylla.

Og det beste av alt er at jeg har flere krimbøker på vent (hanka inn billig på loppis) fra den godeste Arnaldur. Holder disse samme nivå er det nesten for godt til å tru! Vi får se. Jeg gleder meg:)

Lettlest og spennende krim. Boken er ikke på mange sidene, men til gjengjeld inneholder sidene mye handling. Det skjer mye i boken, og spenningen holdes oppe nærmest gjennom det hele, syns likevel at løsningen blir opplagt litt for tidlig. Til tross for dette likte jeg boken godt, og kommer nok til å fortsette på denne serien!

Denne boken likte jeg kjempegodt! Spennende på en "rolig måte", gledet meg hele tiden til å lese videre og finne ut hvordan historien endte. Anbefales!

Noen ganger får man lyst på snop og man vil ha det øyeblikkelig. Sånn har jeg det ofte med Krim. Da ble det Gravstille av Arnaldur Indridason.

Jeg leste boka for kanskje 1 år siden og jeg har glømt en del detaljer. Sånn at dere er advart på forhånd;)

Arnaldur Indridason bruker å blande inn spor som egentlig ikke hører til Krimgåten. Men som allikevel er så troverdige spor at du tenker at du stemmer. Jeg er også imponert over at du klarer å skjule hvem som er morderen til siste slutt. Han klarer å lage troverdige karakterer med ufattelig gode motiv til å gjøre gjerningene. Han har en utrolig psykologisk innsikt i karakterene samtidig som relasjoner og samspill er ufattelig god beskrevet. Alle karakterene har noe muffins med seg og du får inntrykk av at nesten alle lyger.

I denne krimboka synest jeg Indridason trekker fram et alvorlig tragisk og viktig tema, nemlig kone mishandling. Det "aller beste" han får fram er at mishandling er mer enn noe som ødelegger det fysisk. Men mishandling bryter ned psyken og ødelegger familien. Han kaller konemishandling for Sjelemord. Noe som jeg er helt enig!!!.

I mine øyne er det en imponerende, viktig og spennende bok som jeg nileste til slutt<3. Jeg måtte jo finne ut hvem som var morderen;).

I et barneselskap sitter det ei lita jente og tygger på noe som viser seg å være en knokkel fra et menneske. Erlendur blir satt på saken, og nokså tidlig i etterforskningen leder dette etterforskningsteamet frem til at knokkelen stammer fra et byggefelt rett i nærheten. Graving settes i gang, og det dukker opp et skjelett som har ligget der i rundt femti år. Dvs. er det bare ett skjelett? Problemet er imidlertid at alle som kunne ha fortalt noe om hva som skjedde den gangen, er døde. Erlendur er ikke den som gir seg, uansett hvor umulig en sak synes å være, og ingen bør derfor være i tvil om at han klarer å løse saken ... Dette er den fjerde boka jeg har lest av Indridason, og jeg merker at jeg nå begynner å få en tilstrekkelig dose med Indridason. Men i rettferdighetens navn: denne boka står ikke tilbake for de øvrige.