Bokelskere.no

"I ryggen hadde de byen de skulle komme til å forsvare så desperat, denne byen dit det strømmet mennesker fra mange land for å gjøre sine kropper om til vollen foran en festning som tegnet seg skarpt mot de truende skyene: de som hadde flyktet fra umenneskelige regimer, de som drømte om en broderlig verden fordi de visste hva urettferdighet var, de disiplinerte som adlød ordre, drømmerne og de rasjonelle, alle rykket frem over åpne marker, tok seg fremt il leirvegger og rønner i utkanten av byen, det som skulle bli fronten." Lang november i Madrid

Et par av de beste dokumentarbøkene jeg leste i fjor (før jeg begynte å blogge), handlet om norske frivillige som kjempet på republikanernes side i den spanske borgerkrigen (1936-1939). Den norske kontingenten som man anslår aldri bikket over to hundre, var en bitte liten del av de 30 000 utenlandske frivillige som kjempet på republikanernes side.

Men ingen har noen gang betvilt nordmennenes ideologiske og idealistiske motiver for å forlate det trygge Norge for å kjempe mot fascismen.

Tvert om.

Fordi historien bare måneder etter nederlaget til republikanerne ga dem rett når det gjelder de fascistiske regimene i Europa, gir historikere dem ofte en forsinket anerkjennelse for å ha vært så forutseende. De er prima eksempel på gode utenlandske frivillige krigere (i motsetning til en viss annen gruppe)

Som det fremgår av sitatet over, er beundringen for de utenlandske krigerne også å finne i den Madrid-fødte forfatteren Juan Eduardo Zunigas novellesamling om borgerkrigen, «Lang november i Madrid». Alle de seksten novellene i samlingen handler perioden mellom 1936-1939.

Nordmennene blir ikke nevnt spesifikt. Det gjør for så vidt heller ikke mange av de andre nasjonalitetene. De to eneste utlendingene som blir dratt frem er en franskmann og en frivillig soldat som bare blir beskrevet som utlending. Og det er kanskje ikke så overraskende all den tid mye av fokuset ikke ligger på striden i seg selv, men heller hvordan beboerne og soldatene lever og blir påvirket av krigstilstanden.

Soldatenes psykologiske tilpasningsdyktighet og hva de prioriterer å gjøre når de ikke er i fronten, er nok det mest interessante i samlingen. Man kan ikke la være å føle med soldaten som, tross at han risikerer å bli drept, gjør det han kan for å arrangere et intimt samvær med en av det motsatte kjønn.

En annen ung republikansk soldat som har forlatt familien og hjemstedet for å forsvare fremtiden, som han slår fast, møter en kvinne som mener at krigen har revet ned alle pilarene som har holdt moralen oppe.

En tredje soldat blir konfrontert med republikanernes forestående tap og må gjøre et karakterdefinerende valg mellom å anerkjenne det uunngåelige og legge ned våpenet, eller om han skal dra tilbake til fronten og gå ned med skipet.

Sivilistene i novellene, de fleste av dem i hvert fall, er langt mindre interessante og sympatiske. De er enten opptatt av trivielle ting som verdisteiner og smykker, venter på at krigen skal slutte slik at de skal selge eiendom de har arvet og kutte de siste båndene til familiemedlemmer eller selger seg selv på en eller annen måte.

De eneste sivilistene som kommer i nærheten av å være interessante, er et par kvinner med et intimt forhold (mest fordi man stusser over åpenheten dette blir brettet ut på i et katolsk land i 1930-årene).

Ettersom de fleste novellene handler om sivilister, vekslet jeg mellom å bli irritert, kjedet og oppgitt av noveller som surret og summet og som var så dvaske at den eneste gleden jeg hadde av dem, kom da jeg leste den siste setningen i novellen.

At disse novellene i tillegg mangler hjerte eller driv som kunne ha strammet dem opp, gjør selv de korteste et ork å komme gjennom.

Ikke bra.

Jeg er ikke velbevandret i litteraturen som behandler den spanske borgerkrigen, men jeg er likevel villig til å satse en slant på at det finnes mange bøker om emnet som er mer verdig din tid enn «Lang november i Madrid». Mange bøker.

Styr unna.