Bokelskere.no

(Sjokkerende kjedelig av en sjokkrocker).

Bandet Marilyn Manson har klart å sjokkere verden med det ene og det andre, men selve boka er langt fra sjokkerende. Det er mer eller mindre som forventet ...

Marilyn Manson er ikke en artist, men et band (bare for å gjøre det oppklart, blir alltid "irritert" når noen tror at det er artist). Frontfiguren Brian Warner, som er hans egentlige navn (gammelt nytt), har satt sammen navnene Marilyn Monroe og Charles Manson (gammelt nytt det også) som en inspirasjon til bandnavnet. Brian Warner forteller i boka om hans oppvekst, om at han aldri passet inn noe sted og som alltid har en trang til å gå sin egen vei. Han forteller om familien, oppveksten i Ohio og at han gikk på kristen skole mot sin vilje. Videre forteller han om voksenlivet, hvor han en tid jobbet i en platebutikk og en periode som musikkjournalist før han fulgte drømmen om å starte et band. Noe som ikke var bare, bare siden han aldri har hatt tillit til folk og folk kom og gikk i livet hans, og mange ville ta ulike retninger. Og vi får også innblikk i den harde livsstilen deres gjennom dop og alkohol, pluss mange andre indre demoner som tok plass i hans og bandmedlemmenes liv. Boka er en slags hyllest til den lange, harde veien det tok for Brian Warner og bandet å oppfylle drømmen deres; som var å starte et band som ville skremme livskiten ut av USA og resten av verden med deres egen livsfilosofi.

Jeg har vært fan av bandet siden de kom ut med albumet Mechanical Animals i 1998 (samme år som denne boka ble utgitt) og jeg mener fremdeles at det er deres beste album den dag i dag. Et annet album jeg liker veldig godt av dem er også; Holy Wood. Med de albumene var de på det mest provoserende og sjokkerende i musikkarrieren deres. De gir ut fremdeles musikk, og jeg liker også den nyeste plata deres som kom ut i januar i år; The Pale Emperor. Det er et av de bedre albumene de har gitt ut de siste årene, men ikke på samme høyde som med Mechanical Animals og Holy Wood. De er ikke like provoserende som de en gang var, og det er et savn. Men nok musikksnakk og tilbake til boka ...

Marilyn Manson skrev denne boka sammen med Neil Strauss (musikkjournalist og forfatter). Neil Strauss har blant annet vært med og skrevet rockbiografien The Dirt som han skrev med bandet Mõtley Crüe (som jeg leste for noen år siden). Selv om de var to om å skrive boka The long hard road out of hell, og jeg vet at Marilyn Manson skriver gode sangtekster, så var bokas innhold skuffende kjedelig. For det første var det ikke så mye nytt og for det andre så var de sjokkerende episodene ikke fullt så sjokkerende likevel, fordi det var forventet på en måte. Jeg savnet mer gnist i selve skrivingen og noe mer opprivende.

The long hard road out of hell består av oppvekstskildringer, bandskildringer, fotografier, dikt og tekster som Marilyn Manson skrev da han var yngre, et gammelt intervju av ham som ikke ble publisert, vitneutsagn av personer som har vært på Marilyn Manson konsert og diverse utdrag fra en turneringsdagbok. The long hard road out of hell er en informativ bok både for fans og for andre som er fascinert av bandet, men skrivemåten og hvordan innholdet er satt opp er litt kjedelig, dessverre.