Bokelskere.no

«Jeg var full av selvtillit og optimisme, skjønt jeg hadde fint lite å rutte med: mindre enn 150 pund; manuskriptet til min første roman, Det synger i gresset, allerede kjøpt av en forlegger i Johannesburg som ikke hadde lagt skjul på at det ville ta sin tid for han utga den, for Det synger i gresset var så undergravende; og noen noveller. Jeg hadde et par store kofferter med bøker, for dem ville jeg ikke skilles fra, noen klær, noen få smykker. Jeg hadde ikke villet ta imot den ynkelige pengesummen min mor ville gi meg, fordi hun hadde så lite selv, og dessuten var hele hensikten med denne reisen å komme bort fra henne, bort fra familien og fra dette fæle, provinsielle landet Sør-Rhodesia, hvor det, hvis det overhodet ble ført en seriøs samtale, alltid dreide seg om raseskillet og de svartes udugelighet. Jeg var fri. Endelig kunne jeg være meg selv. Jeg følte meg selvskapt, selvtilstrekkelig. Er det en tenåring jeg beskriver? Nei, jeg var nesten tredve. Jeg hadde to ekteskap bak meg, men jeg følte ikke at jeg hadde vært virkelig gift.»

Sitatet er fra selvbiografien Skyggevandring av Doris Lessing som tar for seg årene 1949-1962 og som ble utgitt i 1997. Selvbiografien er på 357 sider og boken har jeg kjøpt. Helt til slutt i innlegget har jeg linket til tidligere innlegg om bøker skrevet om og av forfatteren.

Hvilket inntrykk sitter jeg igjen med av Doris Lessing etter å ha lest bøkene? En dame med stort pågangsmot er det vel ingen tvil om. Hun skriver selv at hun ble sett på som sær – taktløs, steil, «vanskelig». Perioden hun beskriver i denne boken var hard for de fleste. Folk i London var slitne etter å ha gjennomlevd blitzen. Det er ingen rik forfatter vi kan lese om, det er så vidt «hjulene snurrer rundt» økonomisk sett i den perioden hun forteller om.

Doris Lessing hadde Peter på to og et halvt år fra ekteskapet med Gottfried Lessing med til London. De to barna fra første ekteskap bor hos faren Frank Wisdom i Sør-Rhodesia. Hun skriver at hun var fullstendig utkjørt etter reisen; Peter, som har det som plommen i egget, våknet klokken fem om morgenen med et gledeshyl og sovnet motvillig klokken ti hver kveld.

Beskrivelse av det London hun møter og hvor raskt en by kan endre seg til det bedre:

«Dette London fra slutten av førtiårene, begynnelsen av femtiårene, er forsvunnet, og nå er det vanskelig å tro at det fantes. Byen var umalt, bygningene var skjoldete og sprukne, triste og grå; den var krigsskadet, noen områder lå fullstendig i ruiner, med hull fulle av skittent vann som en gang hadde vært kjellere, og den var hjemsøkt av plutselige, mørke tåker - dette var før The Clean Air Act. Ingen som bare har opplevd dagens London med sine velholdte, rene bygninger, overfylte kafeer og restauranter, god mat og kaffe, gater som til langt over midnatt er fulle av unge mennesker ute på byen, kan tro hvordan London var den gangen. Ingen kafeer. Ingen gode restauranter. Klærne var ennå «kriseklær» fra krigen, dårlige og stygge. De såkalte Spisesalene, subsidiert under krigen, var ofte de eneste stedene en hel bydel kunne få seg et måltid...Innen tiåret var omme, var det kommet kaffebarer og iskrem, takket være italienerne, og gode, billige indiske restauranter. Klær var fargerike, billige og uhøytidelige. London var atter malt og var blitt lys og vennlig. Det meste av bombeskadene var borte. Fremfor alt var det kommet en ny generasjon som ikke var trettet ut av krigen. De snakket ikke om krigen, og tenkte heller ikke på den.»

Deres første bosted:

«Det første stedet jeg bodde, var i Bayswater, som på den tiden var temmelig medtatt og vanskelig å forbinde med fordums storhetsdager. Prostituerte sto oppstilt langs gatene hver kveld. Jeg skulle dele en leilighet med en sørafrikansk kvinne og barnet hennes: jeg skrev om denne noe utilfredsstillende erfaringen i In Pursuit of the English. Leiligheten var stor og møblert. To rom var leid ut til prostituerte. Da jeg oppdaget dette – jeg skjønte ikke med en gang hvem disse velkledde unge jentene som fór opp og med trappene med menn var – og tok det opp med den sørafrikanske kvinnen fordi jeg ikke trodde de to småbarna hadde godt av de, gråt hun og sa jeg var slem.»

Etter seks uker fikk hun tak i et kvistværelse i Denbigh Road, ved Portobello Road, og det var så lite at hun ikke fikk pakket ut skrivemaskinen. Peter hadde kommet inn i en kommunal barnehage, var sosial og stortrivdes.

Doris Lessing fikk en ny agent som bistod med å løse henne ut av den dårlige avtalen hun hadde med forleggeren i Johannesburg, og fikk solgt boken Det synger i Gresset. Men hun var ikke villig til alle endringer den nye forleggeren ville ha inn i boken, og særlig ikke at Moses hadde voldtatt Mary Turner.

«Hele poenget med Det synger i gresset var de hvites stilltiende, fordekte regler for skikk og bruk, ingenting noensinne sagt, alt underforstått, og forholdet mellom Mary Turner, den hvite kvinnen, og Moses, den svarte mannen, var skildret på en slik måte at ingenting var eksplisitt. Dette skyldtes bare delvis mitt litterære instinkt. Faktum er at jeg aldri har funnet ut om Mary lå med Moses eller ikke. Noen ganger tror jeg det ene, noen ganger det andre. Mens det var ganske alminnelig at hvite menn lå med svarte kvinner, og den stadig voksende gruppen av såkalte fargede beviste dette, hadde jeg bare én gang hørt om en hvit kvinne som lå med sin svarte tjener. Straffen – for mannen – var henging. Dessuten var tabuene svært sterke. Hvis Mary Turner lå med Moses, ville denne fattige kvinnen som tviholdt på bildet av seg selv som hvit frue, ha brutt sammen. Men hun var jo skjør, hun var gal - jo, men hun ville ha blitt gal en annen måte: straks jeg sier det melder uttrykk og ord seg som ville beskrive denne andre formen for galskap. Nei, når alt kommer til alt tror jeg ikke hun lå med ham. Da jeg skrev boken, var jeg sikker på at hun ikke gjorde det. Den episoden historien vokste ut fra, var følgende: jeg overhørte foraktelig og bekymret snakk på verandaene om en kone på en farm i nærheten som «lot kokken knappe igjen kjolen i ryggen og børste håret hennes». Min far mente - med rette, tror jeg - at dette var et uttrykk for grenseløs forakt for mannen: som når aristokrater tillot seg alskens i intim og ufin oppførsel i tjenernes nærvær, fordi de egentlig ikke var mennesker.»

Hun finner et nytt bosted sommeren 1950, Church Street Kensington, en fin liten leilighet i øverste etasje der hun og Peter bodde i fire år. Livet i det forrige huset var som å ha havnet i en viktoriansk roman. Nå ble livet en fortsettelse av tilværelsen i Salsbury der folk stakk innom døgnet rundt til tekopper, mat diskusjon og ofte heftig debatt. Hun kom i kontakt, eller skal vi si fanget, inn i et kommunistisk miljø. Også denne boken er det mye politikk, herunder om hva hun opplevde på en reise til Sovjetunionen. Hun skriver bl a dette:

«Jeg har følt meg fristet til å skrive et eget kapittel med overskriften «Politikk», så folk som synes hele temaet er kjedelig, kunne hoppe over det, men politikk gjennomsyret alt på den tiden; den kalde krigen forgiftet atmosfæren. Og likevel er det vanskelig, fra dagens perspektiv, å begripe et tenkesett jeg nå mener var sinnssykt. Har det noe å si om en kvinne bukket under for galskap? Nei. Men jeg snakker om en hel generasjon, og vi var grepet av en slags massepsykose eller kollektiv selvhypnose. Det er ikke noe forsøk på å rettferdiggjøre dette når jeg sier at jeg nå mener at alle massebevegelser - både religiøse og politiske - er en form for massehysteri, og en generasjon senere vil folk si: Men hvordan kunne du tro . . . hva det nå enn var?
Tro - det er nøkkelordet. Det dreide seg om en religiøs innstilling, identisk med den man ser hos religiøse fanatikere. Arthur Koestler og andre skrev en bok som het Guden som sviktet, og nå er det opplest og vedtatt at kommunismen er en religion. Men å si dette er ikke nødvendigvis det samme som å forstå det. Kommunismen arvet ikke bare en glødende overbevisning, men også et landskap av helter og skurker, de frelste og de ufrelste. Vi arvet kristendommens referanseramme. Helvete: kapitalismen; tvers igjennom ond. En frelser, tvers igjennom god - Lenin, Stalin, Mao. Skjærsilden: du kan ikke lage omelett uten a knuse egg (straffarbeid, konsentrasjonsleire og så videre). Og så paradiset. . . himmelen . . . Utopia.»

Det er enkelt å forstå at mennesker så kommunismen som løsning på f eks den fattigdommen og utnytting av arbeidere, f. eks i gruvene. For å bekjempe raseskillet slik det startet for Doris Lessing. I 1956 la Krustjov «kortene på bordet» angående Stalins forbrytelser. Det viste seg at sannheten var mye verre enn det han fortalte om. Som hun skriver; Hitler er blitt utpekt som vår tids forbryter, mens Stalin var tusen ganger verre og Hitler beundret Stalin. Allikevel får Stalin fortsatt bedre behandling av venstresiden. Doris Lessing ble i Partiet i flere år etter det selv om hun, etter det hun skriver, var skeptisk til mye rundt kommunismen.

«Det som var – er – viktig for dette sjiktet av venstresiden, har alltid vært det dramatiske, for ikke å si det melodramatiske: aldri bare en liten, nøktern, beskjeden innsats. Det finnes riktignok mennesker på venstresiden (og andre steder) som jobber år etter år for å forbedre et eller annet lite aspekt av livet for alle, men aldri den delen av venstresiden jeg soknet til.»

Kjæresten Jack var motvekten til at hun hadde en skepsis til det som ble misjonert. Å melde seg inn i Partiet mente han var en feil.

Jack var en av mennene hun hadde, en mann på «gjennomfart» i livet hennes, og hun var knust da han gjorde det slutt. En annen var en amerikaner, og hun skriver:

«Jeg husker med skam over min egen dumhet at da han kom opp i sengen til meg – jeg tror det var den første natten han var i leiligheten – var det jeg følte, at ensomheten jeg hadde levd med siden Jack forsvant, var over. Det finnes ingen større tosk enn en kvinne som trenger en mann. Det vil si en mann å dele gode og onde dager med.
Dumheten varte ikke lenge. Han var enda en mann som ikke la skjul på at han bare var på gjennomfart.»

Friheten hun hadde kjent ble forstyrret av at moren annonserte sin ankomst:

«Og nå fikk jeg et brev fra min mor hvor hun sa at hun kom til London, hun skulle bo hos meg og hjelpe meg med Peter, og - her var den uunngåelige, surrealistiske, hjerteskjærende ingrediensen – hun hadde lært seg å skrive på maskin og skulle være min sekretær.
Jeg klappet sammen. Jeg gikk rett og slett til sengs og trakk ullteppet over hodet. Da jeg hadde fulgt Peter i barnehagen, krøp jeg inn i mørket i sengen og ble der til jeg måtte hente ham.»

Moren reiste etter noen år tilbake til Sør-Rhodesia – til sønnen, Doris Lessings bror. Forholdet til moren kjenner jeg meg delvis igjen i, og ikke minst det hun skriver her:

«En må være voksen, virkelig voksen, ikke bare av år, for å kunne forstå sine foreldre. Jeg var middelaldrende da det slo meg at jeg aldri hadde kjent min far som den han virkelig var, den han ville ha vært uten den fryktelige krigen. Som ung var han optimistisk og robust, spilte fotball, spilte cricket og biljard på landslaget, gikk og - det var det han hadde mest glede av - danset på alle dansetilstelninger i mils omkrets, tok det som en selvfølge å gå kilometer etter kilometer til en dans, danse hele natten og gå tilbake igjen. Krigen hadde drept denne unge mannen og etterlatt en dyster, hissig mann som snart skulle bli halvt invalid, og så en meget syk mann. Hvis jeg noen gang skulle ha møtt den unge Alfred Tayler, ville jeg ha gjenkjent ham? Og likeledes min mor. Jo, jeg visste at krigen hadde knekket henne også, ikke minst fordi den drepte hennes store kjærlighet, slik at hun til slutt giftet seg med et av krigens ofre - og tilbrakte resten av sitt med å pleie ham. Men det var en annen ting det tok meg lang tid å få øye på. Det var den jenta som hadde trosset sin far for å bli sykepleierske, tålt år da han ikke engang ville snakke med henne. Dette var den kvinnen som gjorde inntrykk på alle hun møtte, med sin styrke, sin dyktighet, sin selvstendighet, sin humor. Jeg tror neppe jeg ville ha hatt stort å si til den unge Emily Maude McVeagh, hvis jeg hadde møtt henne, men jeg ville ha kunnet la være å beundre henne.»

Siste gang hun møter moren er da hun var i Salisbury i 1956:

«Jeg tilbrakte en ettermiddag med min mor. Hun bodde hos sin gamle venninne mrs. Colborne, og vi møttes med vår vanlige høflighet, og under overflaten, verdener av sorg.«

Moren dør av slag i 1957. Doris Lessing blir lammet av sorg, og som vanlig får hun vondt av moren for det forferdelige livet hun hadde hatt, og i denne stormen av medynk kommer tankene hva, hvis...

«Det var en vond, langsom tid, som jeg befant meg på flere tusen meters dyp under seigt kaldt vann. Peter visste at bestemoren hans var død, men hvorfor skulle han bry seg om en gammel dame som hadde vært der en stund og reist? Det finnes dødsfall som ikke er harde slag, men sår som brer seg mørkt, ute av syne, og aldri bli virkelig borte. Det hender at jeg tenker: Sett at hun kom inn her nå, som gammel kvinne, og her sitter jeg og er en gammel kvinne . . . hvordan ville det være? Jeg velger å tro at vi ville dele en slags humoristisk forståelse. Av hva da? Jo, av hvor fordømt smertefullt livet er. Men først og fremst tror jeg at jeg bare ville holde om henne . . . Hvem? Lille Emily, hvis mor døde da hun var tre år og overlot henne til tjenerne, en kald og avvisende stemor, en kald og plikttro far.»

I og med at Doris Lessing er forfatter, er livet som forfatter, ikke minst det å få tid til å skrive, skriveprosessen og forlagsbransjen en del av biografien, der hun bl a sammenligner forlagsbransjen den gang og på det tidspunkt hun skriver biografien.

«Jeg tror en forfatters virkelige liv bare kan forstås av en annen forfatter. Og noen få andre. Før i tiden var disse menneskene forleggere. Forlagsbransjen har forandret seg så mye at det er vanskelig å tro at kjernen i det hele en gang var det personlige forholdet mellom forlegger og forfatter. I femtiårene var hvert eneste forlag blitt startet av en mann - den gangen var det menn - som var forelsket i litteratur. De hadde ofte satset alt de eide, hadde som regel for lite kapital og, jo visst, det hendte at de var dårlige forretningsmenn. De var på utkikk etter nye forfattere, tok vare på dem, utga bøker som kanskje bare solgte i noen hundre eksemplarer. Dagens ordning, hvor alt er rettet mot noen ukers intensivt salg, ble innvarslet av en spøk som - slik det så ofte går - snart slett ikke var noen spøk, men en nøyaktig beskrivelse, brukt av alle i bransjen: «Denne bokens hylleliv er, eller var . . . seks uker . . . to måneder.»

Jeg liker godt Doris Lessings beskrivelser av miljø og møter med ulike mennesker. Hun møtte mange kjente mennesker i og med at hun var forfatter og aktiv politisk. Mange navn og ikke alltid like interessant å lese om. Det som er mer interessant å lese om er møtene med «vanlige» mennesker. Et møte er når hun besøker en av morens bekjente som hun kaller tante Daisy og hennes søster Evelyn i Richmond. Daisy hadde vært sykepleierelev på The Royal Free da moren var avdelingssøster og de ble gode venner. Det var til Daisy moren skrev sine lange ukentlige brev da de bodde på farmen. Slik startet besøket:

«Da jeg besøkte min tante Daisy og hennes søster Evelyn i Richmond, møtte jeg en verden så annerledes enn den bråkete, provisoriske verdenen de fleste av mine venner levde i, at for meg var det en reise til fortiden. Huset var stort og medtatt, trengte maling; det lå i en deilig hage full av fugler. Gamle hus møter deg med en viss reservasjon, holder øye med deg gjennom diskrete vinduer mens du går opp hagegangen, og når du ringer på, er det som om husets beboere, noen av dem rene spøkelser, går i stilling for å hamle opp med denne inntrengeren. For et menneske som meg, som vet alt om England fra hundre romaner og skuespill, utveksler beboerne i et gammelt hus replikker fra romaner de kanskje aldri har lest, ja ikke engang hørt om.
Jeg måtte forberede meg på å være en skuffelse, for tante Daisy var min gudmor, og det var hun som hadde sendt meg bøker om Jesus og apostlene opp gjennom hele barndommen, og her sto jeg, ateist og kommunist.
Jeg ringte på - klokken var høy og skingrende. Var tante Daisy eller tante Evelyn døve? Langsomt gikk døren opp, og der sto to små, smilende gamle damer.»

Det ble flere smakebiter fra biografien enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt å gi. Som i biografien Under huden ble det politiske litt vel dominerende. Men som hun skriver, det var en viktig del av livet i denne perioden, og da blir det slik.
Omtalen er kopi av et blogginnlegg på bokbloggen min