Olav Duuns trilogi Medmenneske, Ragnhild og Siste leveåret utgjør et mesterverk i norsk litteratur. Gjennom disse tre verkene skildrer Duun menneskets kamp mot moralske og eksistensielle utfordringer i et lite kystsamfunn. I Medmenneske introduseres vi for en gripende historie om menneskelig sårbarhet og samvittighetens makt. Ragnhild dykker dypere inn i hovedpersonens indre liv og samfunnet rundt henne. Siste leveåret avslutter trilogien med en intens utforskning av livets siste faser og de valg som preger menneskets siste tid. Duun skildrer menneskelige relasjoner med en innsikt som gjør at karakterene føles levende og universelle, og jeg er enig med Sigrid Undset som i hans begravelse sa: "Med takk til Norges største dikter legger jeg ned denne kransen fra Den norske Forfatterforening på Olav Duuns kiste".
Litt uvant å høre boka, lest av en vestlending, men den blir ikke mindre mørk av den grunn.
Det handler om det gode og det onde, tilhørighet og tilgivelse. Sentralt står ekteparet Håkon og Ragnhild. Mellom dem står Håkons far, Didrik, som er full av ondskap. Skal ikke røpe for mye for de som ikke kjenner historien, men brutalt er det.
Utrolig interessant og fascinerende historie. Sleit litt med dialekten, men det er såpass fengende, og jeg fikk med meg de store linjene.
Ble lest som en del av septemberutfordringen til Trondheim folkebibliotek, der det skulle leses bøker av trønderske forfattere.