Eg har lese ganske mange Varg Veum-bøker. Staalesen skriv kortfatta, men slåande, iblanda både humor, malankoli og vemod. Staalesen er særleg god på treffande personkarakteristikkar.
"Men først oppsøkte jeg den adressen hun hadde gitt meg. Hybelleiligheten William Bøschen hadde skaffet seg, lå i annen etasje i et av smauene ute i Storeviken, den eneste bydelen som kom uskadd fra den store bybrannen i 1702. Det gamle trehuset så ut som det kunne vere fra før den tiden, og vertinnen noe som var reket i land, en gang det blåste fra nordvest. Det gråmelerte håret stod i en sky rundt hodet hennes, og det var noe skjevt og jordslått over ansiktet hennes som tydet på høy luftfuktighet i nabolaget. Storvokst og mektig fylte hun hele døråpningen til huset, uten mine til å slippe noen forbi."
"Paulsen stirret stivt på førstebetjentens slipsknute, knyttet like hardt som en båtfortøyning etter et stormvarsel om høsten."
Varg Veum har ein fot i skuggesida og den andre ein plass der det i beste fall er skya opphaldsver. For meg gjer det Varg til ein likandes type. Trass det mørke i Veum-universet har hovudpersonen ein grunnleggjande godleik og humor som gjer at håpet lever.
Han har medkjensle med dei utstøtte, kanskje fordi han veit at han like gjerne kunne ha vore ein av dei, og han er tøff nok til å tørre å utsetje seg for farer på deira sine vegner. Synes det er fornøyeleg korleis han stadig prøver å sjekke opp damene han støter på i løpet av desse åtte forteljingane. Med blanda hell.
Som vanleg ferdast Veum i Bergen og området rundt, men i eine forteljinga køyrer han opp til Førde og heilt til Molde for å undersøke ei sak. Eg likte godt dei treffande skildringane av særleg Førde.
"Når du kommer ned til Førde fra Halbrendslia, oppdager du fort at dette er et av de stedene der Gud ombestemte seg. Først hadde han bare tenkt at det skulle være en trivelig liten grend, med noen spredte gårdsbruk, kirke, prestegård og et par andre embedsmannsboliger, der den lå idyllisk til, ved elveoset til den fiskerike Jølstra. Men så kom han - eller var det kanskje konjunkturene? - på andre tanker, og slo til med storindustri og handelssenter, fylkessykehus og eneboliger oppi fjellsidene som du måtte til Holmenkollåsen for å se de samme dimensjonene på.
Men Førde sentrum ble aldri noe annet enn en prærieby, forlagt til bunnen av en norsk fjellgryte, med tungt, grått skydekke hengende langs bergveggene mesteparten av året, kaldt og frostig om vinteren og altfor hett på de varmeste sommerdagene. Det var ikke til å undre seg over at de trengte et godt utbygd sosialvesen."
Eg kosa meg med denne boka, sjølv om eg ikkje fekk like godt tak på alle dei åtte forteljingane.