«Til slutt klarte hun det, og satte kniven tappert rett inn i sitt eget hjerte: «Gilles elsker meg ikke lenger.» Hun svimlet. Med en stor, klossete bevegelse strakte hun armen ut mot Gilles som lå og sov, som om hun ville be ham om hjelp. Hun stoppet i tide. Nei Elisa, nå må du lide alene. For første gang kan du ikke søke støtte i Gilles’ kjærlighet, du må kjempe som om du var alene i verden.[…] Du står alene overfor ditt livs største sorg.» Gilles’ kvinne, s. 21
Elisa er en typisk hustru i 1930-tallets Belgia: Hun steller huset og barna, planlegger familiens sosiale utflukter og lever og, kanskje mindre typisk for perioden, lever og ånder for kjærligheten til ektemannen Gilles. Med god grunn også. I en tid hvor den økonomiske depresjonen rev i stykker familier og nøden herdet både kropp og sjel, er Gilles noe så ekstraordinært ordinær som en øm og hensynsfull ektemann og en kjærlig far for parets to barn.
