Viser 1 til 2 av 2 omtaler
Var veldig glad for at jeg leste denne boka i versjonen fra Landslaget for norskundervisning. Her er det nemlig med en utførlig analyse av boka.
Mennesket og maktene er ikke en roman som jeg føler det er bare å ta lett på. Det er mange delfortellinger, mange lag i fortellingen, og det er også til dels utfordrende å lese Olav Duuns versjon av nynorsken - med mange dialektuttrykk og litt intrikate setninger. Likevel, jeg er glad for at jeg har lest boka, og at jeg tok den opp igjen. Den var nemlig på pensum i litteratur da jeg studerte nordisk, og på grunn av tidspress, måtte jeg sette den tilbake i bokhylla uten å ha lest mer enn halvveis.
Jeg har tidligere studert religion, og på en måte minner "Mennesket og maktene" meg om buddhismen og lidelsesfortellingene derfra. Det kan kanskje overføres til andre religioners fortellinger også, men det jeg særlig tenker på, er at Duun forteller om mennesker som på ulike måter ikke har lyktes helt i livet. Og når stormen/storfloa rammer, så er de avhengige av hverandre og ser hverandre i et nytt lys. Mennesker man innser at man kanskje ikke kjenner i det hele tatt, selv om man har tilbrakt mye tid rundt dem.
Selv om denne romanen har vært knyttet mye til en "spådom" om andre verdenskrig, så er det noe allmennmenneskelig og noe tidløst over romanen. Dette kunne ha vært naboen i blokka eller mennesker vi ser, men ikke snakker med til daglig. Noen av disse menneskene er kanskje helter, men som vi ikke anerkjenner som det før vi står i en sammenheng der vi virkelig trenger dem. Og slik tenker jeg at livet for mange mennesker er.
Sist sett
