Nesten alle som er suksessfulle i en gitt nisje vil før eller senere få kritikere som skriker høyt om at han/hun/de ikke tør ta risiko. De holder seg på sitt trygge spor og gjør det de kan best. Det er tilfellet i alle livets områder, men mer enn noe annet så er underholdningsartister en gruppe som oftest blir ofre for en slik kritikk.
Ta for eksempel Tom Hanks, Tom Cruise, Bruce Springsteen eller Stephen King; ikke en av disse kunstnerne har unngått denne kritikken. Da Tom Hanks' siste film "Saving Mr Banks" hadde premiere i USA og England i fjor, var kritikken at rollen var en "Tom Hanks rolle" (i betydningen en positiv karakter som griper omgivelsene med sin posivitet). Da traileren til den siste filmen til Tom Cruise dukka opp på nett, så kunne man høre det kollektive sukket til både filmkritikere og cinefilister. En kommentar som stadig dukket opp, gikk ut på at han allerede hadde laget den, og at publikum hadde sett den da den het Oblivion. Ingen ville høre på Cruise når han påsto at både rollen og filmen var noe han ikke hadde gjort før.
Enhver Stephen King-roman påkaller påstander om at forfatteren ikke kan skrive en god nok slutt. Likevel er Tom Hanks fortsatt suksessfull (både kommersielt og kritikermessig, spesielt i fjor da han var med i to kritikerroste filmer). Tom Cruises siste film " Edge Of Tomorrow" er en av best anmeldte filmene i år, og Stephen King er mer aktuell og relevant enn noensinne (med kriminalromanen Mr Marcedes, TV-serien Under The Dome mm.) Disse underholderne (en absolutt hedersbetegnelse i min verden) vet hva seerne og leserne deres vil ha, og de leverer det. År etter år. Selvsagt er ikke populæritet ensbetydende med kvalitet (Twilight og Hunger Games-bøkene er noen eksempler på at det ikke alltid er tilfellet), men det er ikke ubetydelig.
Robert Ludlum, forfatteren bak blant annet bøkene som Jason Bourne-filmene var basert på, var en forfatter som visste hva leserne hans ville ha, og som leverte. Forfatterskapet hans var rotfestet i 1970-åras paranoia mot statsmakten og statlige institusjoner. Bøkene er mursteiner der desillusjonerte agenter blir forrådt av ansiktsløse byråkrater med globale maktambisjoner.
"Jansondirektivet" er sånn sett ikke en bok som tråkker nye spor. Men så er det heller ikke det som er poenget. Det som leseren derimot får, er 605 sider med spenning, overraskelser og mord gjennom store Europeiske og Amerikanske storbyer.
Paul Janson er en middelaldrende eksspion. En dag blir han kontaktet av en kvinne som representerer stiftelsen til en kolosal filantrop og Fredsprisvinner som er blitt tatt til fange av en gruppe ekstremister. Janson setter sammen en gruppe og lykkes med å befri gisselet. Men like etter ser han på i det helikopteret som flyr gisselet og de andre i teamet hans eksploderer midt i luften.
Plutselig er han en jaget mann.
Da jeg fikk boka for første gang, hadde jeg lite lyst til å lese en mursteinsroman til (jeg hadde akkurat lest en på 800 sider). Så jeg lot boka ligge. Men den var der, stirret på meg, utfordra meg til å plukke den opp.
Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det. Boka sitrer av spenning, og klimakset er helt fastastiskt.
Det er ikke en overdrivelse å si at det er en av de beste spenningsbøkene jeg har lest på en stund.
Fakta:
Tittel: JANSONDIREKTIVET
Forfatter: ROBERT LUDLUM
Forlag: N.W. DAMM & SØNN
Sider: 605
Terningkast: 5
