Pga. alle linkene til andre nettsider i teksten min, nøyer jeg meg denne gangen med å legge igjen linken til mitt blogginnlegg om boka:
Thomas Bernhard er en av de mest egenartede forfattere jeg har lest. Tidligere har jeg lest "Betong" som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Denne romanen var like besettende. Han beskriver på en så sterk måte middelmådighetens natur og sitt hat til styresettet i Østerrike etter 2. verdenskrig. Jeg går ikke videre inn på handlingen i boka som handler om klaverspill og Bachs Goldbergvariasjoner. Bernhard utdannet seg til klaverspiller (han hatet uttrykket pianist), men etter flere års studier (han skal ha vært en ytterst begavet klaverspiller) la han musikken bak seg og begynte å skrive det han kalte essays. Jeg skal nå starte å lese en annen bok av ham; "Nitten år", som er en selvbiografi og ser frem til det med spenning!