Viser 1 til 3 av 3 omtaler
Nydelige noveller. Tove Jansson sin styrke er å se og beskrive menneskene - for det er selvfølgelig mennesker som beskrives og ikke mymler, filifjonkaer og hemuler. Jeg liker godt distansen dette gir. Hadde for eksempel "Filifjonka som trodde på katastofer" handlet om et menneske fremfor en filifjonka hadde den vært like grusom som "Angela´s ashes". Angsten hos filifjonkaen og måten hun avvises på mildnes av distansen som fantasifigurene og fantasiverden gir. Jeg må si at beskrivelsen av angst i historien er fantastisk, bare les: "Gafsa er et esel, tenkte hun. En tåpelig frue som ikke kan tenke på annet enn tekaker og putevar. Hun skjønner seg ikke på blomster heller. Og i hvert fall ikke på meg. Nå sitter hun der og tror at jeg aldri har vært med på noenting. Jeg som hver eneste dag opplever verdens undergang og alikevel fortsetter å kle på meg og kle av meg og spise og vaske opp og ha gjester som ingenting har skjedd!" Jeg synes dette beskriver motet som mange med psykisk sykdom har - hver dag i helvete og alikevel, stå opp, smøre brødskiver, vaske hus - ja leve. Alle historene er slik - de røper en dyp innsikt i menneske.
Fra Tuula Karjalainens biografi om Tove Jansson: "«Det usynlige barnet er en klok bok, med spenning som blir til av forholdene mellom skapningene, av deres personlighetstrekk og deres sammenstøt. Alle fortelles om med et sterkt psykologisk grep. Boka er snarere skrevet for voksne, selv om de kjente skikkelsene åpner den også for barn. Tittelnovellen er blitt en klassiker blant fortellinger som behandler barns utvikling. Den er en skildring av hvordan kulde og ironi nådeløst dreper et ennå skjørt jeg. Et barn utvikler seg ikke hvis det ikke får kjærlighet. Det må kunne føle seg så trygt at det også våger å bli sint, eller med Mys ord «du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å sloss.»Link til bloggen der jeg har skrevet et innlegg om boken
Sist sett
