Terningkastet får være en rent subjektiv og følelsesbasert vurdering. Jeg leser lite, sliter ofte med konsentrasjonen, så da jeg fikk lyst å hive meg på Fosse-bølgen ble jeg glad for at det fantes noen veldig korte verk jeg kunne bruke til å utforske stilen hans litt.
Jeg ser hvorfor noen kan mislike hans stil, men jeg synes den repetitive, litt rotete stilen som får oss midt inn i hovedpersonens tankestrøm er ufattelig fengende.
To forteljingar (og Kvitleik) var mine første Fosse-opplevelser, og flere skal det bli!
Den første forteljinga, Og så kan hunden komme, er nær beslekta med skodespelet Dei døde hundane. I båe tilfella dreier det seg om ein hund som forsvinn, ein nabo som ikkje er heilt god, og ein hundeeigar som ikkje skyr noko for å hemne hunden.
Den andre forteljinga, Lines hår, er skriven frå synspunktet til ein ung gut og korleis han skammar seg over faren. Mora er omtala, men ikkje til stades. Guten tenkjer mykje på Line som har så fint hår.
Eg koste meg med lesinga av begge forteljingane. Prima Fosse.