Viser 1 til 4 av 4 omtaler

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Romanen Mrs Dalloway av Virginia Woolf utgitt første gang i 1925, min norsk oversatte utgave er på 176 sider inkl. etterord, har stått i min bokhylle i mange år. Flere ganger har jeg begynt på romanen, men avsluttet etter noen sider. Men; man ikke være entusiastisk bokleser uten å ha lest en bok av selveste Virginia Woolf. Derfor leste jeg biografien jeg skriver om i innlegget:
Hilde Hagerup: Virginia Woolf

Jeg tenkte at biografien kunne hjelpe meg å forstå grunnlaget for romanen Mrs Dalloway. Det gjorde den, men jeg må være ærlig på at jeg tidvis sleit med å konsentrere meg om det jeg leste.

Det er ikke mye som skjer i romanen – det meste foregår i tankene til personene som er med i handlingen. Ifølge biografien bruker hun teknikken «Stream of Consciousness». Ifølge Wikipedia er dette:

«Stream of consciousness eller bevissthetsstrøm betegner i psykologien den konstante strømmen av vekslende tanker og følelser som et menneske har i bevisst tilstand. Begrepet ble første gang brukt av den amerikanske psykologen William James i boka Principles of Psychology i 1890.
I litteraturteori betegner begrepet en litterær teknikk som i ekstrem grad inntar en indre synsvinkel ved å gjengi en persons bevissthetsstrøm. Begrepet ble introdusert i litteraturteorien av May Sinclair.»

Det er Mrs. Dalloway, eller Clarissa som er fornavnet, som er hovedpersonen. Stedet er London. Tidsrommet er en dag. Big Ben informerer om tiden. Allerede i begynnelsen på romanen får vi en antydning om at Clarissa har tjener og derfor tilhører de øverste klasser, og at hun venter besøk.

«Mrs Dalloway sa hun kunne kjøpe blomstene selv. For Lucy hadde nok å styre med. Dørene skulle løftes av hengslene; Rumpelmayers folk var ventende. Og, tenkte Clarissa Dalloway, for en morgen – frisk som bestilt for barn på badestranden.»

Inntrykk av Clarissa både fra en annens og Clarsissa’s synsvinkel:

«Hun stivnet til på fortauskanten og ventet på Durtnalls vogn var dradd forbi. En henrivende kvinne, synes Scrope Purvis om henne (og han kjente henne som man nå engang kjenner dem som bor dør i dør i Westminster); hadde noe av fugl over seg, av nøtteskriken, blågrønn, lett, livfull, enda hun var over de femti og så hvit som hun var etter sykdommen. «

Det er midt i juni. 1. verdenskrig er over. Den første Clarissa møter er Hugh Whitebrad, en gammel venn, og nå får vi vite at hans kone Evelyn er på en klinikk, for en «indre» sykdom. Videre at Clarissa skal ha selskap og at Hugh er invitert. At det finnes en Richard og en Peter Walsh, og ingen av dem liker Hugh.

«Hun kunne huske scene etter scene på Bourton - Peter rasende; Hugh selvsagt ikke hans likemann i noen henseende, men dog ikke den rene idiot som Peter ville ha det til; ingen pappskalle. Når hans gamle mor ville ha ham til å slutte som jeg er eller følge henne til Bath, gjorde han det uten å mukke; han var virkelig uselvisk, og når han, som Peter gjorde, sa at han ikke hadde hjerte, ikke hjerne, ikke annet enn en engelsk gentlemans manerer og oppdragelse, da var det bare hennes kjære Peter på sitt verste; og han kunne være ulidelig; han kunne være umulig; men skjønn å spasere med en morgen som denne.»

Bourton er barndomshjemmet til Clarissa, og til stadighet går tankene tilbake til Bourton, og hendelser som Clarissa, Hugh, Peter, Richard og Sally var involvert i da Clarissa var 18 år. Peter Walsh som var forelsket i Clarissa skal komme hjem fra India en av dagene.

«For de kunne være borte fra hverandre i hundre år, hun og Peter; hun skrev aldri et brev og hans var så tørre; men så plutselig kom det over henne: hva hvis han var sammen med meg nå, hva ville han si? – noen dager, noen syn brakte ham tilbake til henne rolig, uten den gamle bitterheten; og det var kanskje lønnen for å ha holdt av noen, de kom tilbake midt i St. James’s Park en vakker morgen – det gjorde de virkelig. Men Peter – hvor deilig dagene enn var, og trærne og gresset og den lille piken i rosa - Peter så aldri noen ting av det. Han satte på seg brillene, hvis hun ba ham om det; han så. Det var verdens tilstand som opptok ham; Wagner, Popes diktning, menneskers egenskap i evigheter, og skavankene ved hennes sjel. Sånn som han skjente på henne! Sånn som de trettet! Hun kom til å gifte seg med en statsminister og stå øverst i en trapp; den fullkomne vertinne kalte han henne (hvis hun hadde grått på soveværelset etterpå), hun hadde to i seg til å bli den fullkomne vertinne, sa han.«

Det gikk nesten slik Richard spådde. Hun giftet seg med Richard Dalloway og er høyt oppe i Englands klassesystem. Til og med statsministeren kommer i selskapet senere på kvelden.

Tankene går frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Hos alle de som i romanen er gitt en synsvinkel. Lange tankerekker, men ikke hele tiden. Beskrivelser av det miljøet personene som tenker befinner seg i der og da. Tanker de har om seg selv og andre personer. Hun tenker på at Peter har giftet seg med en kvinne han møtte på båten til India, kvinner i India som hun tenker på er dumme, pene, spinkle fjols. Clarissa kan aldri glemme at Peter kalte Clarissa for en kald, hjerteløs snerpe. Han har forsikret Clarissa at han er lykkelig, enda han aldri har gjort noe av alt det de snakket om; hele hans liv hadde vært en fiasko. Ennå kan dette gjøre henne ergerlig.

«Hun er kommet til parkporten. Et øyeblikk stod hun og så på bussene på Picadilly.
Hun ville ikke si om et menneske i verden lenger at de var sånn eller slik. Hun følte seg så ung; samtidig usigelig eldet. Hun skar som en kniv gjennom alt, og samtidig sto hun utenfor og så på. Hun hadde en uavrystelig fornemmelse, der hun stirret på drosjene, av å befinne seg ute, langt langt ute til havs og alene; hun hadde alltid følelsen av at det var farlig, uhyggelig farlig å leve bare en eneste dag. Ikke så at hun syntes hun selv var begavet, eller noe utenom det vanlige. Hvordan hun hadde kommet seg gjennom livet på de brokker av kunnskaper som Fraulein Daniels hadde gitt dem, kunne hun ikke begripe. Hun kunne ingenting; ikke språk, ikke historie; hun leste så å si ikke en bok mer, unntagen memoarer når hun hadde lagt seg; og likevel synes hun livet var så spennende; alt det her; bilder som kjørte forbi; og hun ville ikke si om Peter; ikke om seg selv; jeg er sånn, jeg er slik.»

I boken er det en person, Septimus. Hilde Hagerup skriver:

«Hun har i flere bøker skildret leger som begår overtramp og setter gale diagnoser. Det var hennes egen erfaring med helsevesenet. I boka Mrs. Dalloway skildrer hun hvordan legene forholder seg totalt uforstående til Septimus Warren-Smiths store, desperate sorg. Septimus har kommet mentalt skadet tilbake fra første verdenskrig, og hans oppfatning av virkeligheten stemmer ikke med det resten av samfunnet ser som normalt. Virginia tar Septimus' side - det er noe rasjonelt over galskapen hans. I hvert fall skildres han med stor innlevelse. Det er legene som framstår som idioter. De snakker om frisk luft og sunn mat og hvor viktig det er å sette ting i perspektiv, men både Septimus og leseren oppfatter det de sier som latterlig. Behandlingen Septimus får i boka minner om det Virginia selv ble utsatt for. Opplevelsene hun hadde som trettenåring skulle gjenta seg flere ganger seinere i livet. Legene og de som pleiet henne hadde en enorm makt. Når hun ble syk, var det andre som tok avgjørelsene om livet og hverdagen hennes. Det ble neppe snakket om, men Virginia visste hva som kunne skje og hvor hun kunne ende opp. Halvsøsteren Laura må ha eksistert i bevisstheten hennes som et dystert spøkelse. Noen syke mennesker ble sperret inne og fikk aldri slippe ut igjen. Dersom det hadde skjedd med Virginia Stephen, hadde vi aldri sett noe til forfatterskapet hennes.»

Om det selvbiografiske i romanen skriver Hilde Hagerup også dette:

«Mrs. Dalloway og Septimus møter hverandre ikke, men historiene deres bindes sammen på slutten av boka gjennom en av legene, Sir William Bradshaw, som altså kommer for seint til Clarissas fest når Septimus tar livet sitt. I virkeligheten er det ikke Sir Bradshaw som er linken, det er Mrs. Dalloway og Septimus. Er Mrs. Dalloway og Septimus to sider av Virginia selv? Mrs. Dalloway minner om Julia, moren til Virginia. Hun er opptatt av blomster, av hvem som skal få komme på festen og hvem som er kjedelige og som hun helst ikke ønsker å invitere, hun er en perfekt vertinne. Men på innsiden likner hun på Virginia likevel. Hun har den samme følelsen av at tilværelsen er meningsløs. Det er ikke bare døden som er forferdelig, det er selve livet også. Livet er kanskje enda verre, for hvorfor i all verden går man rundt og gjør alle disse tingene når de ikke skal vare? Hvorfor organiserer hun disse festene, hvorfor introduserer hun folk for hverandre? I de valgene hun har tatt, har hun også mistet noe; noe hun har hatt i seg tidligere som aldri vil komme tilbake, de andre mulighetene. For eksempel forholdet til den småsprø, lesbiske venninnen Sally Seton og til vennen Peter Walsh, alt det hun kunne ha valgt. Det er Septimus som hopper ut av vinduet fra huset i Bloomsbury, og selv om hun aldri får høre detaljene, regner vi med at Clarissa på en eller annen måte forstår at han hopper. Døden er løsningen på et liv som i bunn og grunn er meningsløst.»

Jeg hadde neppe fått det jeg fikk ut av romanen uten å ha lest biografien om Virginia Woolf. Jeg synes den tidvis er utilgjengelig på grunn av de lange avsnittene med lange setninger – tankerekker. Men hele romanen er ikke slik. Hadde det vært faktum, hadde jeg neppe lest den. Greit at forfatteren gir leseren motstand, men for meg finnes det grenser for hva jeg bruker lesetiden på.

Jeg har kjøpt flere bøker om og av Virginia som jeg skal lese:

Bjørg Vindsetmo: Virginia Woolf en biografi
Virginia Woolf: Til fyret

Virginia Woolf: Et eget rom

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Mye "stream of consciusness" her. Ikke min favoritt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Mrs Dalloway er en bok jeg lenge har satt på vent. Jeg prøvde å lese denne boka i niende klasse, da var jeg ikke klar for boka. Nå følte jeg tiden var inne for å ta lesning opp igjen. Boka er skrevet i litterær modernisme som er kjent for å være egen. Som still middel bruker hun lite komma og punktum. Boka har noen fantastiske skildringer og skulle gjerne vært lengre. I fremtiden ønsker jeg nok å lese mer fra denne forfatteren.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

FredrikAnne-Stine Ruud HusevågVioleta JakobsenFriskusenRunePi_MesonTonesen81PiippokattaKirsten LundJoakimToveAud Merete RambølHilde H HelsethMarenJane Foss HaugenTom-Erik FallaGeir SundetBeathe SolbergEllen E. MartolAlice NordliCecilie69Kikkan HaugenIrakkBirkaConnieHilde VrangsagenSolveigJarmo LarsenBjørg Marit TinholtKaramasov11Cecilie EllefsenAstrid Terese Bjorland SkjeggerudNorahAnniken RøilMonica CarlsengretemorJon Torger Hetland SalteKarin  JensenAnne Berit GrønbechKjell F Tislevoll