Bokelskere.no

Kystens kvinner til ære

«I omtaler av norske kystkvinner har det vært en tendens til enten å framstille dem som heltinner, sterkere enn kvinner flest, eller som ofre for en hard skjebne ved en ublid kyst. I denne boken er det fortellinger både om heltinner og ofre, men de fleste handler om dem som verken er det ene eller det andre, men levde sine liv så godt de kunne, til passet naturen de bodde i og menneskene de levde sammen med.» Dette skriver forfatter Åse Elstad i forordet til sin bok «Kyskvinner i Norge», og hun har sine ord i behold.

Elstad forteller om kvinner fra hele kysten i tiden 1850–1950, enkelte opp til nåtid (boken kom i 2004). Elstad skriver saklig, basert på fakta, og lar kvinner komme til orde med utsagn som belyser eller underbygger kjensgjerningene. Et av mange eksempler: «Hvalfangerne var gjerne ute fra høst til vår, men noen var på landstasjonene i Sørishavet i to–tre år i trekk (…) Det var flest hvalfangerkoner i Vestfold. Ei av dem, Ingrid på Veierland, regna ut at hun og mannen etter sju års ekteskap hadde levd sammen i fem–seks måneder.»

Åse Elstad skriver godt og gir et rikt og levende innsyn i kvinners liv og arbeid – to ting som var uløselig knyttet sammen. Uten kvinnenes arbeid, kunnskaper, erfaringer og allsidighet kunne ikke de gamle kystsamfunnene opprettholdes. Normene plasserte kvinnene på land og mennene i båtene. Men i praksis var det ofte annerledes, først og fremst fordi det handlet om å overleve. Kvinnene sto for matstellet, tilberedte fisk på utallige måter; ingenting måtte gå til spille, de tilvirket klær til hele familien, ryer og andre tekstiler til huset, spant, vevde, sydde og strikket, bar vann, vasket, deltok i sanking av egg, samlet og renset sjøfugldun; en god edderdundyne kunne vare hele livet. Dessuten kunne duna gi en tiltrengt ekstrainntekt. Kvinnene stelte husdyrene; det var sjelden nok gress til fôr, så det ble å skjære og samle løv og lyng i utmarka, tang i fjæra, bære alt hjem, og å koke fiskeavfall til dyrefôr. De deltok i onnene, i skjæring og tørking av torv til brensel, og i fisket når det trengtes. Mange styrte husholdningens økonomi. Det er ikke til å unngå å få respekt for disse kvinnene.

Når mannen skulle på lofotfiske, var det ikke bare å kjøpe et par varmedresser og moderne, vanntette votter og støvler. Elstad gir en detaljert beskrivelse av hva som måtte til; det var ikke lite. Og ofte var det flere enn én kar i familien som skulle ha full utrustning for tre måneder på sjøen. Å strikke sjøvotter var en kunst. De måtte toves godt for å bli vanntette, men ikke for godt, da ble de små og kalde. De skulle gjerne være litt store, siden de ble ytterligere tovet i arbeidet på båten. Og de hadde sine triks for å få vottene ekstra sterke og varme. Kvinner fra Hvaler, Vestfold og Sunnmøre la litt av sitt eget hår sammen ulla når de spant sjøvottegarn eller med garnet når de strikket.

Kvinnenes arbeid ble tatt som en selvfølge og lite verdsatt. I folketellingene er deres erverv gjerne oppført som «tjenestepige» eller «gårdbrukerkone». Det gir et mildt sagt ufullstendig bilde av hva kystens kvinner faktisk gjorde. Attpåtil ble de kritisert av distriktslegen, av «forståsegpåere», for manglende orden og renslighet i hjemmet. Nei det var ikke alltid tid til å skrubbe gulvet. Ikke nok vann heller. Men Elstad setter opp et regnestykke: I 1865 var hyra for en lofotfisker 25 spesidaler med kost, 35 hvis han hadde egen kost. Med andre ord, verdien av kosten ble satt til 10 spesidaler, en sum en for eksempel kunne få en ny færingsbåt med årer for. Det viser litt av verdien i kvinnens matproduksjon, konkluderer Elstad.

Elstad skriver fint om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen som kjøpte skip etablerte sitt eget rederi i Haugesund i 1906. Men hun slår hull på myten om at de var verdens første kvinnelige skipsredere. («Brummenæs & Torgersen» av Arne Vestbø, Cappelen Damm 2021 og «Det hvite kartet» av Cecilie Enger, Gyldendal 2021). Fra 1828 og frem mot 1850 drev madame Stenersen på Møglestue Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». Men ser en nærmere på kildene, skriver Elstad, finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip. Til forskjell fra Brummenæs og Torgersen hadde disse arvet skipene etter sine avdøde menn, eller de drev virksomheten mens mannen seilte ute. De var bokholdere, førte regnskap, betalte utgifter som trekk av hyre, fulgte med hvor skuta var til enhver tid og innkalte til partsredermøter.

Det ligger et imponerende arbeid bak denne boken. Den favner bredt, er grundig, gjennomarbeidet og også morsom. Hvert kapittel og underkapittel innledes med et fint og treffende dikt eller lite tekstutdrag. Den er gjennomillustrert med gode svart-hvitt-fotografier fra hverdagsliv og arbeidsliv. Designen er delikat og gjennomført. Dette er et praktverk.