Jeg liker både Ketil Bjørnstad og Edvard Munch, men dette ble ikke bra. Jeg synes det ble for mange navn. Navn på malerier, navn på steder, personer osv osv. Jeg likte brevvekslingene godt og deler av historien var god, men jeg savner flyt i lesningen og det skyldes de mange detaljer.
Boka er en gave til den som er skrudd sammen noenlunde likt forfatteren, eller iallfall disponert for måten Bjørnstad skriver på. Hvordan kan det ellers ha seg at alle hans faksjonsromaner har gått rett inn hos meg ..? Jeg liker Munch-boka omtrent like godt som Oda-biografien, og begge leste jeg mens jeg var så ung at de ble reelle inspirasjonsbøker. Herlig. Jeg gleder meg til å lese begge disse bøkene på nytt, det aldri blir bortkastet å lese en bok som historien om Munch - den gir oksygen og spirit til de sinn som lengter mot og til noe i sitt eget indre. Bjørnstad har alltid hatt evnen til å servere denne medisinen til lesere.
Det er helt uforståelig at verken denne boka eller "Oda" er innlest som lydbok.
En fantastisk doku-roman om Edvard Munchs liv. Ketil Bjørnstad klarer kunststykket gi et solid innblikk i kunstnerens liv, samtidig som jeg etter endt lesing ville vite enda mer. Fra å ha et forholdsvis likegyldig forhold til Munchs kunstverker, har boka bidratt til at jeg har fått stor forståelse for kunsten han skapte, og Munch står nå som en av mine favoritt-kunstnere. Boken anbefales på det sterkeste!
I etterordet av boka står det: "Boka kan leses som en roman, og at den først og fremst er en litterær rekonstruksjon av et liv, bygget på alt tilgjengelig materiale".
I begynnelsen var boka noe "dau" og jeg syntes det ble vel mye Ketil Bjørnstads synsing og meninger om mangt og mye rundt Munch. Mange dialoger, ja alt for mange etter min smak. Det ble som han la ordene i munnen på Munch, at han konstruerte mange dialoger, han lot oss også noen ganger ta del i hans drømmer,tanker osv. Når det blir presentert på den måten blir jeg litt skeptisk og stiller meg undrene til hva forfatteren ønsker med det. For meg ble det "fyllstoff" og jeg var ikke konfortabel med det.
Men som sagt, boka er ikke en biografi, og da kan vel forfatteren få ganske fri tøyler ang. det stoffet han behandler og presenterer leserne.
Boka tok seg veldig opp underveis for da ble det lagt vekt på autentiske brevvekslinger mellom Munch og andre og andre dokumenterte hendelser. Det falt virkelig i smak hos meg og jeg ble engasjert og syntes det ble interessant. Edvard Munch var jo en usedvanlig mann, en som ikke ga opp sin kunst når det stormet som verst, til glede for oss.
Jeg gir boka terningkast fire, og det mest pga begynnelsen som ikke helt falt i smak.