«Jeg husker ikke om Gauvain var like god til å kjærtegne da som han ble senere. I hans miljø kjærtegnet man ikke noe særlig den gangen. Og den gangen lot jeg meg ikke så lett kjærtegne jeg heller. Jeg syntes at Roger var svært normal. Man kan ikke plage mennene med «nei, høyere opp» eller «au, det er for hardt»?» eller enda verre «litt til, er du snill». For hvis man maser på dem, virker man umettelig, og da går de annet steds hen til jenter som alltid er tilfredse, som høyakter deres magiske stav og drikker deres hellige olje med miner som om de gikk til alters.» Hjertets kar, s. 30-31
På de første sidene i «Hjertets kar», kommer Pariserinnen, historikeren og litteraturviteren George (uten s, oppkalt etter Sand) med en innrømmelse; ord og språk kommer til kort når en skal fange på et blankt ark « de gleder som kalles kjødelige». «[?] hvert ord jeg skriver er rede til å svikte meg, fordi det enten er kjedelig eller vulgært, blodfattig eller grotesk, om ikke direkte frastøtende.» kontemplerer hun. Så kommer hun med en av de mest skarpe (og morsomme) observasjonene jeg har sett på en stund når det gjelder erotika-litteraturen; «[?]ordforrådet for kvinnens vellyst, selv hos de beste forfattere, avslører en forferdende fattigdom.»
Denne kvalen er nokså typisk for både henne og den intellektuelle kretsen hun tilhører som voksen. De utgjør en gruppe som kan snakke «briljant [?] om elskov og vellyst», men som ikke er bedre elskere eller bedre i stand til elske for det. Alt er blitt impotent. (s. 132)
Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her
