Bokelskere.no

Ei kort, men utruleg velskriven bok! Ein treng ikkje vite kva som har hendt, ein forstår berre noko har hendt. Det som er så bra med denne boka er at alt ligg i det subtile. Handlinga ligg i detaljene. For meg så kjendes det som at eg følgde hovudpersonen sin retur til livet. Før dette var ting på ein måte berre sett på pause. Likte denne veldig godt!

«På nattbordet til den andre beboeren sto en kjempestor klokke, den tikket så høyt at jeg til slutt ikke hørte noe annet enn tikkingen. Det er tiden som går, sa jeg til meg selv, og ble nesten glad ved tanken på hvordan den skyndte seg. Det er sannelig ikke nødvendig å slå den i hjel, den dør av seg selv.» 17:15 til Tønsberg, s. 13

Jeg er ikke en ekspert på forfatterskapet til Vigdis Hjort. Egentlig har jeg bare lest to av hennes bøker, men hvis jeg får en pistol mot tinningen og blir bedt om å komme med en observasjon om hennes forfatterskap, så vil jeg nok si at enhver leser som søker plottdrevne historier, skyr filosoferende forfattere, misliker dialog som får en til å rynke pannen, bør lese andre forfattere enn Hjort.

Les resten av anmeldelsen her : skriv lenkebeskrivelse her