Dette er den første boka jeg leser av Ludlum.
La meg si det med en gang:Nesten utrolig at det går an å skrive en bok med så gjennomført bruk av klisjeer og komplett virkelighetsfjerne hendelser og oppgjør.
Eks.: Mann og kvinne på båt forfølges av en endeløs gjeng tungt bevæpnede muskelmenn og mordere. No problem; vår "helt" og hans ukjente kvinnelige medhjelper finner akkurat i tide nye fluktveier og rekker å sette en kule midt i panna for hver sving fluktruta tar dem. Inntil de de selvfølgelig finner seg en fluktbåt som går akkurat fort nok til å smette unna forfølgerne. Og selvfølgelig har de med seg akkurat det våpenet de trenger for å blåse skipet og forfølgerne til himmels.
Troverdigheten i denne boka er for meg 0,0.
Og da blir det stort sett gjespende kjedelig.
Kanskje denne boka er ment som en parodi?
- Bare at jeg ikke hadde skjønt det?
