Bokelskere.no

Edvard Hoem og "Prøvetid". Et slags gjensyn med 1984. I ord og vendinger vel og merke. Televerket m.m. Alltid litt underlig å møte igjen "gamle" ord. Jeg liker hvordan Hoem skriver og forteller. Han er jordnær og poetisk. Og så liker jeg at det er nynorsk. Jeg glemmer at det er en bok jeg leser når han beskriver disse personlighetene. De er usikre, rotete og lette å kjenne igjen, både i meg sjøl og andre.

Historien dreier seg rundt en ambisiøs, pretensiøs skuespiller. I prøvetiden fram til premie, og hvordan utfordringer i jobben gir konsekvenser også ut i livet utenom.

Eksempler på avsnitt som traff meg spesielt:
"Eg har lagt merke til at aleinemødre og barna deira somme tider har ei form for intuitiv kontakt som verkar overveldande på eit einsamt dyr av mitt slag."

"Da eg la røyret på, kjende eg først ingen ting, ikkje i hjertet, ikkje i kroppen. Detvar tomt og stille som inne i en skog."

"Leandre søstrer kom springande ut, skunda seg heim. Fram og tilbake i gangen fór pleiarar på klaprande sko. Lidande menneske drog seg mot aviskiosken, der avisene låg og breidde seg."

Jeg kommer til å lese mer Hoem.

Edvard Hoem er etter min mening en av de største nålevende norske forfattere. Ingen klarer som han å krype inn under huden på hovedpersonene han skriver om.

Denne boka handler om en mann som har skuespilleryrket som levebrød, og som parallelt nedlegger damer for fote. Hovedpersonen er redd for kvinner og nærhet, og ingen klarer egentlig å komme ordentlig inn på ham. Samtidig som han holder kvinnene på følelsesmessig avstand, er han redd for ensomheten og fyller livet sitt med den ene kvinnehistorien etter den andre. Når Edvard Hoem selv leser sine egne bøker, tilfører han dem en ekstra dimensjon. Jeg satt fjetret og hørte meg gjennom lydbokversjonen.