«Søstrene Balado åpnet Casino del Danzón om kvelden den 15. september 1961. Blant de tilstedeværende var sakfører Canales, privatsekretær for guvernøren i staten Plan de Abajo, og sakfører Sanabria, privatsekretær for guvernøren i staten Mezcala, videre kongressmedlem Medrano, en jernbaneforeningsformann og to bondeledere, banksjefen i Mezcala-bankens filial i San Pedro de las Corrientes, diverse forretningsmenn og en kvegeier som eide over 100 krøtter.[?] Søstrene Baladro var på toppen av sin samfunnskarriere, men trodde at det ennå var mange trinn å klatre på stigen.» Jentene som forsvant, s. 46
Hjernen er en fantastisk konstruksjon. Jeg skal ikke gå inn på dens fysiologi eller ramse opp alle de vidunderlige ting den gjør, men la meg bare nevne to ting jeg er evig takknemlig for og som hjernen min hver eneste dag: for det første resetter den seg hver gang jeg leser en middels til dårlig (hvilket skjer oftere enn jeg liker å tenke på), det hindrer min litteraturelskende sjel fra å bli knust under vekten av alle de dårlige bøkene en ikke kan unngå å utsette seg for når man leser mye; det andre den gjør er enda viktigere: den tar enhver god leseopplevelse og legger den i skattebingen der minnet om de gode, sjelsettende bøkene bevares, og henter dem på bestilling hver gang en bok truer med å svekke min tro på at enda flere ukjente gode bøker og forfatter er «out there».
At det er mulig å finne en anna bok som kan gjøre meg like målløs som John Irvings «Garps bok» og Zadie Smiths «Hvite tenner».
