Bokelskere.no

Endelig har jeg litt oversikt i hodet mitt over hvem alle disse gamle kongene Harald Hårfagre, Olav den hellige og Olav Kyrre var! Det tok meg bare litt under hundre timer med konsentrert lesing av en åtte hundre år gammel bok på 600 sider for å få det.

Dette er neppe den mest effektive måten å lære seg om tidlig norsk historie på, men etter å ha lett forgjeves etter en god og enkel innføringsbok i årevis, bestemte jeg meg for bare å hoppe inn i førstehåndskildene. Heimskringla er både den mest berømte, og dekker også mange århundrer i én og samme bok, så den var et åpenbart valg. Jeg var også spent på å se de tradisjonelle illustrasjonene fra våre nasjonalromantiske malere vevd inn i historien.

Akkurat illustrasjonene skuffet meg litt. Den svært primitive stilen gjør det vanskelig å kjenne igjen historiene og figurene de portretterer, og de vises ofte en side før eller etter scenen beskrives i teksten. Men de deler i hvert fall teksten opp litt, og gjør det lettere å orientere seg i teksten.

Og teksten er godt skrevet. Det er mange gammeldagse ord og vendinger, men den moderne oversettelsen er lett å lese, samtidig som den åpenbart følger stilen fra originalen. Snorre støtter jevnlig fortellingen med skaldedikt han formodentlig bruker som kildemateriale. I starten skummet jeg gjennom disse diktene, for de kan være vanskelige å tolke. Men etter hvert som jeg ble vant til stilen og språket i dem, slukte jeg dem opp. Dette er ordrette sitater fra mennesker som levde mens disse historiske begivenhetene fant sted, og var vitne til dem! Eller, de er jo oversatt til moderne norsk, da. Men det er relativt lett å finne diktet på sitt originale norrønt på heimskringla.no, og det er overraskende lett å forstå dem, når man har en norsk oversettelse å støtte seg til.

Snorre gjør det relativt enkelt å orientere seg i tid og rom, med en (for det meste) kronologisk gjennomgang som er pepret med stedsnavn. Men jeg skulle likevel gjerne hatt en mer omfattende redigert utgave, med langt flere fotnoter, og kart! De originale illustrasjonene inkluderer noen få kart av Bergen, Oslo og noen andre steder, men de hjelper en ikke å forstå hvor kongene reiser fra og til. Og reise gjør de hele tiden. Fotnotene brukes mest til å forklare hvor de gamle og ofte nå ukjente stedsnavnene henviser til, noe som er veldig nyttig; men mange flere forklaringer av den historiske konteksten kunne blitt gitt. Bortsett fra en OK innledning på ca. 30 sider (som går gjennom kildene, Storms oversettelse og illustrasjonene), er dette en ganske rå presentasjon av Gustav Storms oversettelse av Snorres kongesagaer.

Jeg passet på å lage en liste over (de fleste) norske kongene som nevnes i boken, fra Harald Hårfagre til Magnus Erlingsson, hvor Snorre av en eller annen grunn avslutter fortellingen (i følge Store Norske Leksikon fordi det er her Sverres saga, som allerede var nedskrevet, begynner). Dette er hva jeg fikk ut av boken:

Harald Hårfagre (872-931)
Sønn av Halvdan Svarte, konge i Vestfold (visstnok av Ynglingeætten), og av datteren til kongen i Sogn. Vant tilbake farens rike, og kjempet ned alle kongene på vestlandskysten, til slaget ved Hafrsfjord ca. 900. Giftet seg med Gyda. Inngikk avtale med Håkon Grjotgardsson Ladejarl (og Snorre sier Håkon ble underkonge). Fikk dusinvis med barn mens han reiste rundt i riket sitt til han døde en naturlig død.

Eirik Blodøks (931-933)
Hårfagres sønn og utpekte arving. Drepte flere av halvbrødrene sine, og var dårlig likt (hvorfor?). Fikk mange sønner med konen Gunnhild. Ble jagd til England av Håkon den Gode, hvor han døde i kamp.

Håkon den gode / Håkon Adalsteinsfostre (933-961)
Sønn til Harald Hårfagre. Ble sendt til kong Adalstein av England for å oppfostres. Jagde Eirik Blodøks til England. Prøvde å innføre kristendommen på fredelig vis, men lyktes ikke. Ble tvunget til å blote av trønderne. Falt i slaget ved Fitjar mot Eirikssønnene.

Harald Gråfell (961-970) (Under Harald Blåtann?)
(Underkonge under danske Harald Blåtann?) Sønn av Eirik Blodøks. Styrte Vestlandet med moren Gunnhild og brødrene sine. Hadde blitt kristne i England, og ødela de hedenske hovene med makt. Brente Sigurd ladejarl inne ved hjelp av broren hans Grjotgard, for å overta Trøndelag. Til gjengjeld fikk Sigurds sønn Håkon ham drept i et bakhold ved hjelp av danskekongen Harald Blåtann.

Håkon jarl / Håkon Sigurdsson (970-995) (Under Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg)
Først ladejarl i Trøndelag, tok så makten i resten av Norge, formelt under danskekongen Harald Blåtann. Ble drept av trellen sin da han gjemte seg for Olav Tryggvason.

Olav Tryggvason (995-1000)
Vokste opp i Gardarike, og kom til Norge samtidig som bøndene gjorde opprør mot Håkon jarl. Reiste hær på Østlandet, og la under seg fylkene langs kysten på vei nordover. Tvang så befolkningen til å la seg døpe. De gangene han ikke hadde fysisk overmakt, brukte han løgn, svik og snikmord til å tvinge kristendommen frem.

Eirik (og Svein) Håkonsson Ladejarl (1000-1012(1015?)) (Under Svein Tjugeskjegg)
Drepte Olav Tryggvason ved Slaget ved Svolder i år 1000. Ble så underkonge under danskekongen Svein Tjugeskjegg. Døde i Gardarike etter å ha blitt slått av Olav Digre.

Olav den hellige / Olav Digre (1015-1028)
Herjet langs kysten av Frankrike, Spania, og England. Angrep Norge, overvant Eirik jarl, og ble konge. Invaderte innlandet og dalene, hvor han drepte eller torturerte alle som beholdt hedenske skikker, ofte med løgn og svik. Kranglet med sveakongen om Østlandet. Tok tilbake Orknøyene, og krevde Færøyene med blandet suksess. Angrep kong Knuts Danmark med svenskekongen, men Knut gikk til motangrep og jaget Olav ut til Gardarike. Kom tilbake for å ta makten, men ble drept av en bondehær på Stiklestad i 1030.

Håkon Eiriksson Ladejarl (1028-1029) (Under Knut den mektige)
Utnevnt til jarl over Norge av Knut den mektige. Døde i skipbrudd kort etter.

Svein Knutsson (1029-1036) (Under Knut den mektige)
Innførte strenge lover som favoriserte danskene, etter at Olav den hellige var drept. Folket vendte seg mot ham, og han rømte da Magnus Olvasson kom østfra.

Magnus den gode (1035-1047)
Sønn av Olav den hellige. Vokste opp i Gardarike, hvor han ble hentet som 11-åring av Einar Tambarskjelve for å ta tilbake Norge. Ble tatt vel imot i hele landet. Da danekongen Horde-Knut døde barnløs, tok Magnus over Danmark også, etter en pakt de hadde inngått. Han satte Svein Ulvsson som jarl over Danmark, men han kronet seg selv snart til konge i stedet, og Magnus måtte jage ham fra Danmark mange ganger. Ble presset til å dele riket med Harald Hardråde, og døde av sykdom kort etterpå.

Harald Hardråde (1047-1066)
Slåss med Olav den hellige ved Stiklestad, og rømte så til Gardarike, og siden til Miklagard, hvor han ble leder for væringgarden. Herjet i Egeerhavet, Nord-Afrika og Sicilia. Reiste til Norge, og tvingte Magnus til å dele riket med seg. Ble kort etterpå enekonge. Vant over kong Svein mange ganger, men greide ikke å ta tilbake Danmark. Reiste til England da kong Edvard døde i 1066, og døde i slaget ved Stamford Bridge.

Magnus Haraldsson (1066-1069) (Med Olav Kyrre)
Ble konge da faren dro til England og døde. Medkonge med broren Olav da han kom hjem året etterpå. Døde av sykdom.

Olav Kyrre (1067-1093)
Var med faren i invasjonen av England, og ble medkonge da han kom hjem året etter. Enekonge da broren Magnus døde to år senere. Grunnla Bergen. Holdt fred i landet, styrket kongemakten, og innførte mange europeiske skikker og institusjoner.

Magnus Barfot (1093-1103)
Aggressiv vikingkonge. Slo først ned opprør i Opplanda (Håkon Toresfostre), og dro så på herjing i Danmark og Sverige, hvor han ikke lyktes i å ta nye land, og til slutt inngikk forlik med kongene. Dro så på hærferd til Vesterøyene to ganger, hvor han både herjet og satte fra seg jarler. Døde på andre hærferd.

Olav, Øystein og Sigurd (Jorsalfare) Magnusson (1103-1130)
Olav var barn da faren døde, og døde selv 16 år gammel. Sigurd dro på Det norske korstog til Jerusalem som ungdom, mens Øystein ble igjen og styrte landet. Etterpå var de konger sammen, men ofte uenige. Begge døde av sykdom — først Øystein, så Sigurd.

Magnus den blinde (1130-1135)
Måtte fra starten konkurrere mot Harald Gille, som hadde blitt godkjent av Magnus’ far Sigurd som sin halvbror, og som lot seg krone straks Sigurd døde. Magnus vant første slaget, men Harald kom tilbake og angrep ham i Bergen, tok ham til fange, og blindet ham. Ble holdt fanget på Munkholmen til Sigurd Slembe hentet ham ut for å kreve makten i Norge, og ble drept i slag mot Inge og Sigurd et par år senere.

Harald Gille (1130-1136)
Kom fra Irland eller Sudrøyene, og snakket dårlig norsk. Han kom til Norge og hevdet å være Magnus Barfots sønn, og Sigurd Jorsalfare lot ham bevise det med jernbyrd. Han lovet å ikke kreve kongsmakt så lenge Sigurd eller sønnen Magnus døde, men dette løftet brøt han straks Sigurd døde. Lot Magnus blinde og lemleste straks han fanget ham. Ble senere drept av en annen pretender, Sigurd Slembe, som kom med nøyaktig samme historie som ham selv. Sigurd lyktes imidlertid ikke å ta makten.

Inge (Krokrygg), Sigurd og Øystein Haraldsson (1136-1161)
Da Harald Gille døde, fikk stormennene rundt ham sønnene hans, Sigurd og Inge, som var små barn, kronet til konge i hver sin del av Norge. Regentene deres slo ned opprøret til Sigurd Slembe (hvor treårige Inge skal ha fått sin krokrygg og korte fot). Senere kom Øystein fra Vesterhavsøyene, hvor han var født, og fikk sin del av landet. Da kongene var voksne ble de uforlikt, og Inge fikk til slutt begge brødrene drept (med god hjelp av sin mann Gregorius), og ble enekonge i 1157. Ble drept i kamp mot Håkon Herdebrei.

Håkon Herdebrei (Sigurdsson) (1159-1162)
Sønn til Sigurd. Krevde tronen da faren og onkelen ble drept, og drepte både Gregorius og kong Inge i slag. Døde senere i kamp mot Erling Skakke.

Magnus Erlingsson (1161-1184)
Sønn av Erling Skakke, en stormann uten kongsætt, og av Sigurd Jorsalfares datter Kristin. Kong Inges tilhengere mente Magnus hadde best ætt av alternativene, og han ble kronet til konge som fireåring. Faren Erling styrte landet til han ble voksen. Erling fikk Håkon Herdebrei drept, brukte list og bedrageri for å drepe alle andre som kunne kreve tronen, inkludert sin stesønn Harald. Da Magnus var voksen, overtalte Erling ham og danskekongen om å få bli jarl i Viken under danskekongen. Slo Birkebeinerne i 1177.

Heimskringla på norrønt:
https://www.heimskringla.no/wiki/Heimskringla

Skannet versjon av Heimskringla uten Olav den helliges saga:
https://www.e-pages.dk/ku/806/

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_monarker