Romanen ble utgitt i 1958 og beskriver tilværelsen i det sørlige Australia etter den tredje verdenskrigen, en kjernefysisk krig som skal ha blitt utkjempet på meget kort tid rundt midten av 1960-tallet. Hele den nordlige halvkulen er mennesketom, og radioaktiviteten brer seg langsomt sørover - menneskene i romanen vet at de bare har kort tid igjen før katastrofen innhenter dem også.
En dyster framtidsroman, med andre ord, men de fleste av personene vi blir kjent med her, lar seg ikke overmanne av dommedagstanker. De fortsetter livene sine så normalt de kan, noen fordi de skyver ubehaget fra seg, andre helt bevisst for ikke å miste all menneskelighet.
Nå vet vi jo at denne krigen ikke har funnet sted, så det er vanskelig å snakke om troverdighet når det gjelder fakta og hendelsesforløp. Når det gjelder persongalleriet, er det litt for godt til å være troverdig, synes jeg. En del mennesker ville utvilsomt ha latt seg synke ned i fortvilelse og passivitet; Nevil Shute kunne godt ha introdusert noen av disse også i historien.