Som Hamarsing og en som har hatt sans for Scheldrup i mange år var dette en interessant bok. Alex Johnson var ukjent for meg - og et spennende bekjentskap. Fra begges liv kommer det små glimt som gjør at man får lyst til å vite mer. Johnsons virke som kontaktperson mellom den tyske motstandsbevegelsen og norsk heimefront skulle jeg gjerne lest mer om videre, ikke minst rollen han hadde under sprengningen av Vemork.
Av kuriosa så koste jeg meg med å få vite at Eli Hagen ikke var den første til å kjøre ned slottstrappa. At en biskop tidligere har gjort det samme er det nesten rart ikke har kommet opp i all skrivingen som det har vært om dette opp gjennom årene.
At forbundet hadde house-parties i mellomkrigstiden var også nytt for meg.