Jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor Per Petterson fikk Nordisk Råds Litteraturpris for denne. Jeg lot meg heller ikke imponere av Ut å stjæle hester. Denne romanen er en helt straight mor-sønn fortelling og veksling i tid. Ingen overraskelser hverken litterært eller handlingsmessig.

Setter pris på om noen kan forklare meg hva som er så fantastisk med denne? Orker jeg "Jeg nekter"?

Jon Michelet har fått kritikk for karakterer som har encyclopediske egenskaper og oppstyltede dialoger. Sannheten er at romanen er en sann svir å lese. Ja, det er kanskje lettbeint underholdning, men med en alvorlig klangbunn. Her er krigsseilernes "glemte" historie og geografisk kunnskap en masse. Det er jo en litterær krysning av historiebok og reiseskildring.

Halvor og kameratene blir man glad i, og latteren sitter løst i de fantastisk "over-the-top" samtalene om obskure øyer og skjær på de syv hav. Er man glad i geografi og reiseskildringer så er det en fest å lese Skogsmatrosen - om man leter etter dyptloddende karakterskildringer så sett seil annensteds.

Takk Jon for en fin seilas - jeg gleder meg til fortsettelsen!

Mange historier som går litt i surr her, men han skriver nå godt han godeste Neil. Det er korte kapitler som tar for seg modellbane, store el-biler, gitarer, hasj og kvinnfolk samt familielivet, Hawaii og barn med sykdom.

Biografien er ærlig, og interessant for de av oss som liker musikken til Young - men den er nok vel pratsom i lengden. Neil bebuder ny bok som skal følge opp denne, og jeg er usikker på hva mer han kan tilføre leseropplevelsen. Det later til at Neil har mye på hjertet og mange ting han ønsker å si. En redaktør kunne nok ha gjort en grundigere jobb med å sortere for den godeste rockeren og det ville ha fremstått som en mer tilgjengelig biografi.