Hvis noen ser meg nå handler om de eneggede tvillingene Vanja og Mona. Romanen følger tvillingene gjennom tre halvår av livene deres. Da de begynner på ungdomsskolen, første semester som studenter i Trondheim, og etter at Vanja er ferdig med medisinstudiene og flytter inn i samme kollektiv som Mona i Oslo.

Vanja er den skoleflinke, Mona den som lykkes sosialt. Mona takler alt det nye; den nye kroppen, flørting med gutter og festing. Vanja takler det ikke. Hun føler seg fanget i og truet av den nye kroppen, pinlig selvbevisst og klarer ikke å slappe av. Hun slutter å spise, dels fordi hun ikke orker opplevelsen av å ha mat i magen, dels for å bremse kroppen som vil svulme utover. Hun utvikler alvorlige spiseforstyrrelser i et forsøk på å bli usynlig. Som om overgangen fra barn til voksen kan reverseres hvis hun bare fornekter den og gjør alt hun kan for å bremse den.

Benedicte Meyer Kroneberg beskriver den tidlige delen av puberteten så overbevisende at jeg får kvelningsfornemmelser av å lese. Jeg hadde glemt hvilket sant helvete den tiden var, og tar meg i å tenke at det er brutalt at man skal gjennom akkurat den fasen av livet når man er dårligst utrustet til å takle den. I likhet med mye annen samtidslitteratur handler Hvis noen ser meg nå om identitet, oppvekst og nære relasjoner. Men tematikken får en ekstra dimensjon av at Vanja vokser opp ved siden av speilbildet Mona, som hun likner stadig mindre på. Romanen viser hvordan man ikke kan fungere på et helt grunnleggende nivå uten å ha en slags følelse av hvem man er. Mona viser Vanja hva hun ikke er. «Jeg kan ikke være Mona, tenker hun, jeg må være meg, Vanja.» Men hvem er egentlig Vanja?

Hvis noen ser meg nå er Benedicte Meyer Kronebergs tredje roman. Jeg anbefaler varmt både den og debutromanen Ingen skal høre hvor stille det er. Resten av anmeldelsen min ligger her.