"Alt er her, og alt føles virkelig" står det på baksiden til den norske oversettelsen. Det er besettende å lese om Hemingway og Hadley Richardson, hans første kone, etter å ha lest hans versjoner i flere bøker. Laura McLain legger tanker og ord i munnen til Hadley, påvirket av den skrivemåten vi har blitt kjent med fra Hemingway, men replikkene kunne like gjerne Hadley eller paret hatt eierskap til. Hvordan han sveik henne var det leit å lese om i hans versjon i ulike bøker, først og fremst i "En varig fest", og likedan er det her, med samme skylddeling. Dette er kanskje ikke det mest interessante å få bekreftet for som leseropplevelse var boka for meg på høyde med mesterens.

Det er ikke noe å si på den lette og smidige språkføringa, eller på narrative overraskelser og såkalt fikse synsvinkler. Forfatteren appellerer til behovet for å lese om sex, vold og identitet innenfor dette sporet. Trer mening manifestert fram eller er den usynlig tilstede?
Lyden fra steinknusingen i siste scene, der den primitive menneskehopen på øya sitter og deler stein med et hammerredskap – tidligere slavearbeidere, nå lønnet som i et sivilisert samfunn, følger Cecile Juin ut av boka. Hun har avslørt løgnene og hulheten til Rudolf Born, som hun kjenner seg bitter over å ha besøkt og kjent. Rudolf Borns overlegne intelligens, totalitære livssyn og grenseoverskridende handlingskraft gjør at han har grep om tingene. Han trekker i trådene og rydder folk av veien, i krig som i fred. Nå er han en gammel mann som ønsker å få skrevet sin selvbiografi, men egentlig trenger han ikke publikum eller applaus. Hans fascistoide monologer trekker kvelden ut i de små timer, og fortsetter like høylytt etter at Cecile har trukket seg som tilhører.
Hovedpersonen Adam Walker synes for meg litt som Paul Auster selv; en intellektuell Adonis, med et narsissistisk sår drevet mot altruisme. Når den aldrende Walker ser tilbake på sitt liv i en tekst som han sender en tidligere venn og forfatterkollega, har denne vanskelig for å skille mellom hva som er fiksjon og virkelighet. Har Adam W. hatt sex med sin søster? Et sted har jeg lest at Freud mente at det å kysse seg selv var menneskets dypeste behov mens vår hovedperson i denne boka altså går til sengs med sin søster, sitt eget kjøtt og blod så å si. Å overskride dette, det siste tabuet, skjer på bakgrunn av 1967-68 opprøret. Gjennom søsteren og forfatterkollegaens lesning av teksten i ettertid, vekker det gru og forferdelse. Konteksten er endret.
Jeg har skrevet et annet sted i bokelskere at forfatterholdningen ikke berører dypere lag i meg. For meg hefter det noe intellektuelt vissent ved Paul Auster. Han prater ikke til meg. Jeg skal lese ei bok til av han før jeg eventuelt setter sluttstrek og sier det er greit.

Denne siste boka av Dave Eggers tar oss med en amerikansk forretningsmann til Saudi-Arabia. Det skal bygges en ny by og vår mann håper Kong Abdullah kan gi hans firma tilslaget på it-løsningene. Det er uvisst når kongen har tenkt å dukke opp og i den ørkesløse ventetiden utspiller boka seg. Situasjoner og tilbakeblikk er mesterlig lett formidlet. Hva forbinder vi med den arabiske halvøy? Jeg leste Et hologram for kongen med Marte Dalelv og Martine-saken i bokhodet. Det doble settet med normer; de ville festene, redselen for naboens blikk – vår forretningsmanns møte med tre, fire velinformerte mennesker gir leseren innblikk i hvordan livet her virkelig er.

Han treffer en drosjesjåfør som flykter fra en voldelig, innflytelsesrik mann som innbiller seg at drosjesjåføren har et forhold til kona hans. Vi føres i flukt inn i landet og opp til en fjellandsby. Han treffer en dansk kvinne som tar han med på en fest på et konsulat der de middelaldrene fester utagert og rølpete. Han treffer en arabisk kirurg og blir invitert hjem til henne. Det er snorkling, ulvejakt og ungdom som kjører seg til døde i bil konkurranser inne i ørkenen.
Og det er kinesere som hele tiden utkonkurrerer Vestens firmaer.

Globaliseringa spiser opp jobbmarkedet i vest. Sånn jeg leser boka, forteller forfatteren blant annet gjennom historien om Alan Clays sitt forhold til sin fraskilte kone og sin fagforeningsfar en historie om forvitring av det vestlige sosiale samfunnet. Det er ikke tilfeldig hva den misfornøyde, overklassekona representerer eller at han trenger å forsvare henne overfor dattera, som nå står uten penger til sin utdannelse. Alan har ikke spart i gode tider, og overlates dattera til han nå, etter å ha vært fraværende under store deler av oppveksten hennes, vil det bli for mye for han på flere enn en måte.

Det er drøssevis av pekere mot at boka skal leses i et samfunnsperspektiv, men skrivemåten er som sagt så effektiv og bærer leseren så lett gjennom sidene at det mørke perspektivet ikke føles så truende. Hmmm, det ga meg i grunnen en sånn ekkel før-katastrofen følelse…

God diktning er ikke et syn, det er et tilfelle har Jon Fosse en gang uttalt. Når jeg leser dikta, får jeg assosiasjoner til kristendom, buddhisme, hinduisme, mystikk f.eks. slik en finner det hos kvekerne. Fosse påstår å skrive om det som er tilfelle, det som vi « berre veit" og likevel strømmer assosiasjoner på fra ulike religioner. I mystikken er de fleste av de religiøse dikta her forenelig, men ved et par tilfelle faller likevel buddhisten i meg av.

I et dikt dukker lagnaden opp. I diktet på side 29 heter det i sluttstrofene «han seier det finst ein lagnad og lagnaden er stille». Altså lagnad i nynorsk tradisjon nok en gang. Noe er forutbestemt med andre ord. Vi vet ikke hva som er bestemt og hva eller hvem som har bestemt dette. I Bokprogrammet med Siss Vik på NRK tv har Fosse kommentert diktet som er finne på side 52. Her forteller han om krefter som styrer livet vårt. Diktet heter «Ingenting» og når Sigmund Mjelve og Jan Erik Vold har skrevet om det store, religiøse ingenting, er det om dette intet der alt er. Men jeg har personlig vanskelig for å svelge at kosmiske krefter styrer min lagnad, at en høyere orden virker som en kraft med en vilje om å styre mitt liv, slik jeg leser det hos Fosse.

Den siste teksten i boka er en salme, «Nattsalme». Den ble vedtatt inkludert i salmeboka med preses’ dobbeltstemme under et bispemøte. Det er å forvente at ordbruken er kristen siden sjangeren er salme. Men jeg måtte stoppe opp ved de siste linjene som lyder:» (…) di sjel er hans, du er hans verd, du lyser fram hans himmel.» Det synes jeg er vakkert. Men igjen har jeg vanskelig for å se at dette er et tilfelle, altså som noe som er til og ikke bare et syn eller visjon. Slik jeg tolker disse linjene, er menneskene som stjerner og soler til glede for Gud/ det som har skapt oss eller som styrer oss. Det er ikke et strengt gudsbilde som Jon Fosse opererer med her. Det blir som at vi har blitt til og er satt til å fungere ved Hans nåde. Vi er Skapelsens marionettedukker, men jeg har hoppet av den forestillingen

Til gjengjeld har jeg funnet mange andre dikt jeg kan ta til meg, ikke minst titteldiktet Stein til stein.

Det tar tre bind å fortelle historien om han som møter henne. Vi treffer dem de siste månedene før det skjer. De er tredve år, men det skjebnesvangre møtet fant sted i klasserommet i 10 års alderen. Hun har drevet med kampsport og er instruktør på treningssenter. Hun sjekker middelaldrende menn på byen. Den gangen de gikk i samme klasse i barneskolen, var hun med i Jehovas vitner, men bryter seinere med dem, sin familie og står bare igjen med ei bestevenninne. Som sjenert, forknytt mobbeoffer ble Aomame tatt litt vare på eller sett av den skoleflinke gutten Tengo. 20 år etter er han mattelærer på dagtid og forfatterspire på kveldstid. En gang i uka kommer den ti år eldre elskerinnen på besøk. Hun er gift og har to barn.

Aomame tar oppdrag der hun dreper menn som hun mener ikke fortjener å leve. Moralspørsmål tar Haruki Murakami opp slik de viser seg primært i holdningene personene inntar og i mindre grad som gjenstand for refleksjon. Det kommer en liketilhet inn som inviterer leseren til å ta stilling ut fra nærmest formålstjenelige, praktiske hensyn. Murakami har en stor leserskare av unge mennesker under høyere utdanning. Det kan jeg forstå. Som Nobelprisnominert forfatter er han mer foroverlent mot leseren eller enkelt sagt: Selve uttrykket er befriende imøtekommende og mer på leserens premisser enn man kan forvente på et høylitterært nivå. Noen har kritisert språket hans for å være klisjepreget og flatt, men jeg synes det er misforstått. Det er også mange gjentakelser i 1q84, men det gir pust i den svære boka. Den blir ikke så kompakt og synes ikke så pretensiøs, den signaliserer ikke viktighet på en anmassende måte. Unntak her er noen av de mange henvisningene til annen litteratur. Enkelte såkalte mesterverk gir følelse av metthet når de er lest og kan være et fascinerende ork underveis. Ettervirkningen av en Murakami-bok trekker veksler på surrealisme, friskheten i overraskelsene, fortrolighetskunnskap, underholdende fiksjon, mytologiske ansatser osv kombinert med skikkelighet i skrivehåndverket.

Under lesningen har jeg ofte følelsen av å komme inn i små bobler, egne verdener som beskrives. Det er som poesi uten ord. Hele virkeligheten kan også forskyves eller en parallell virkelighet oppstå. Når denne boka heter 1q84, står q for question dessuten uttales q og 9 likt på japansk. En annen virkelighet er til forveksling lik den vanlige virkeligheten for noen av personene, men hver enkelt vet ikke at flere enn en selv opplever 1q84-virkeligheten. Hva forteller Murakami oss når han i bok etter bok setter spørsmål ved hva som er virkelig? Betyr det at vi lever feil og ikke har et riktig grep om virkeligheten? Skal vi ikke søke kontroll på livet (for slik mister vi følelsen av zen)? Eller blir vi hele tiden lurt til å tro at virkeligheten er det som framstår som virkelighet uten at det er det? Sakset fra Christopher Taylers anmeldelse i London Review of Books sier Murakami: “In the 19th and early 20th centuries,’ he told his Paris Review interviewer in 2004, writers offered the real thing; that was their task. In War and Peace Tolstoy describes the battleground so closely that the readers believe it’s the real thing. But I don’t. I’m not pretending it’s the real thing. We are living in a fake world; we are watching fake evening news. We are fighting a fake war. Our government is fake. But we find reality in this fake world … We are walking through fake scenes, but ourselves, as we walk through these scenes, are real. The situation is real.»

Som leser er man aldri i tvil om at det er en fiksjon som framstilles. Samtidig lærer vi noe om oss selv og om andre. I bind tre presenteres den usympatiske Ushikawa, en person som ingen liker; ikke tidligere klassekamerater, arbeidskollegaer, kona, barna eller noen andre han møter. Han har fått i oppdrag å spionere på Aomame og han spioner på Tengo. Vi kommer tett innpå han, blir overrasket over hvordan han tenker og vurderer. Når man har blitt kjent med han og sett hvor sårbar han er, blir han drept på en brutal måte. Men så har han kanskje oppfylt sin rolle for oss.

Ushikawa har fått sitt spionoppdrag av en religiøs sekt. Rundt sekten er det stort hemmelighold, men man får også høre om at de er anti-kapitalistiske, jordbruksdyrkende, at de utøver asketiske øvelser og har buddhistiske sider ved sin ideologi. Lederen har funksjon av medium for noen stemmer. Stemmene kommer fra Little people som er et fantasyliknende, alveaktig folk. Lederen sies å voldta unge jenter. Han blir drept av Aomame. Så kan ingen formidle stemmene lenger og Ushigawa får altså i oppdrag å oppspore henne. Dette gir boka en touch av spenningsroman.

Det er ikke bare en spesiell kommunikasjon mellom lederen av sekten og stemmene til Little people. Kommunikasjon er et sentralt tema i boka. De elskende kommuniserer uten ord. Hun leser alt han tenker. Bind tre er av noen regnet som det klart svakeste bindet, mest på grunn av Aomame – Tengo relasjonen. I kontrast til 1984 – 1q84 relasjonen, der man ikke kan stole på virkeligheten eller sin innstilling til virkeligheten, er kjærlighetsrelasjonen 100%. Den har nesten mytisk styrke, de unge blant leserne vil kunne assosiere til fantasy, noe absolutt godt. Eller om vi kan si at fantasy handler mer om følelse enn moral, så føles kjærlighetsrelasjonen relasjonen som ubegrenset trygg/sikker. Andre anmeldere har assosiasjoner til helt urealistisk kjærlighet produsert fra Hollywood, noe jeg finner mindre interessant. Det er ikke et svakhetstegn at boka får en happy ending sett i dette perspektivet. Det egentlige skal bevares i oss i møte med den hjertes utkårede. De intuitive antennene avgjør på mytisk vis hva som er fake og hva som er reelt. Murakami spinner fra bok til bok på en vev med egenproduserte mytologiske tråder. Hans vev er et stykke fra min vev, men han overrasker og underholder.

En må være ærlig overfor seg selv når en leser en bok som ligger på bestselgerlistene. Dan Brown synes jeg er god på komposisjon, på spenning og han leverer en og annen visjon/dystopi som trekker i en. Denne gangen får han meg godt med selv om jeg misliker den snuoperasjonen som han foretar 3/4 inne i boka - det er et avtalebrudd med leseren som jeg ikke aksepterer, men jeg leste videre for halv maskin og ble så grepet på nytt. Noen sier at det blir for mye om Firenze, Venezia, Istanbul, men Dan Brown pleier jo å ville lære oss noe og kitch- info om storbyer og kunst må en forvente. At hovedpersonen er liksom fascinerende høy og nesten ufeilbarlig, har en ikke lov til å ergre seg over når en velger en bok som dette. En kan ikke bruke de samme målene på Dante som på Dan Brown, Cecilia Samartin etc. Boka ga meg uansett såpass info om storbyer, Det guddommelige komedie, genetikk og etiske dilemmaer at jeg gjorde lite annet enn å sove dårlig, spise og lese !