Mathea Martinsen er en finurlig skrue som titt og ofte konstruerer de mest fiffige setninger - enten de rimer eller ei. Hun er krum i ryggen, kan så vidt se toppen av hodet i speilet på badet og drømmer om å bli hentet av ambulanse. Men mest av alt er hun som Kent sier, livredd for å dø, og dødsredd for å leve. Men det stopper henne ikke fra å prøve, om enn kanskje noe halvhjertet. Epsilon er Matheas mann, han lever og ånder for statistikk. Sammen lever de et innesluttet liv, med innspill av små spontane påfunn og historier fra fortiden. Matheas tankestrømmer driver historien fremover - disse små tingen hun frykter, som en introvert definitivt vil kjenne seg igjen i. Jeg har selv, som Mathea, lyttet ved døra for å finne ut om kysten er klar. For eksempel.

Mathea er kanskje den mest elskverdige karakteren jeg har møtt i det norske litteraturlandskapet siden Thomas F, og Kjersti Annesdatter Skomsvold har den vakreste stemmen av de alle. Denne boken er like liten og stille som Mathea, likevel har begge så ufattelig mye å si.

""Nå er det tid for lotteri," sier hun høyt. Dette tar jo helt av."