Dette er en av de verste, men samtidig en av de beste bøkene jeg noensinne har lest.
Jeg har grått såpass at jeg ikke har kunnet se sidene, jeg har bannet, jeg har ledd, jeg har kost meg, jeg har vært Johanne, jeg har kjent angsten hennes på kroppen. Magen har vrengt seg, og mange ganger i løpet av disse to månedene og to dagene siden jeg startet på boken (og så for meg at jeg skulle være ferdig i løpet av et par dager), har jeg bare måttet legge den fra meg. I alt fra noen timer til flere uker. Lese en side, komme over en ny setning som trigger noe i meg, legge den fra meg igjen. Og sånn har det fortsatt til jeg i dag endelig klarte å komme meg gjennom.

Det er mange grunner til at historien gikk så inn på meg, uten at jeg skal utbrodere noe mer om det, men jeg har den egenskapen at jeg klarer å leve meg veldig inn i det jeg leser, i alle fall skjønnlitteratur. Det er nok derfor det har blitt mer og mer av tegneserier og bøker om arkeologi, antropologi, eldre historie, og tapte siviliasjoner. Mye vanskeligere å leve seg inn i.

Men det har vært en reise, og jeg kan ikke takke Maren Skolem nok for å ha skrevet «Hva jeg gjorde med pengene». Og selv om den for min egen del burde kommet med en trigger warning (selv om jeg visste hva den handlet om da jeg forhandsbestilte den), var det absolutt verdt det å lese den. Jeg kan ikke anbefale den nok.