Misantropisk febermareritt

Boken følger det svimlende og delvis ukronologiske perspektivet til kunstneren Agnes, i hennes dragninger mellom destruktive impulser (i stadig mer sadistiske og blodige slag) og ønsket om å finne fred i en annens vannfylte øyne. Dette er en historie om en psyke som skriker etter anerkjennelse gjennom kunst og gjennom vold; som forsøker å definere seg selv ved hjelp av distansen og uangripeligheten til en planet. Den er skrevet i et vakkert, om ikke noen ganger litt repeterende språk, og maler forstyrrende bilder om menneskeavsky og ensomhet. Ensomheten strekker seg ut mot det umulige, og Agnes spinner besettelser rundt han hun vil at skal elske henne.

Det er noe ved atmosfæren som minner litt om Elfriede Jelinek's "Pianolærerinnen", men i "Sanger fra Merkur" er sjokkhandlingene mindre subtile. Kaoset blir dratt frem slik som kunsten til Agnes i boken; med-vilje-provoserende og med-vilje-grusomt. Det skaper kanskje ikke helt de ønskede sjokkeffektene, men heller en overbærende sympati for et menneske som er i prosessen av å rakne fullstendig.

I alt er dette en vakkert skrevet bok som etterlater en med følelsen av å ha observert en annens febermareritt i detalj. Det er mange beskrivelser av interessante kunstprosjekter som skaper et collage av virkeligheter og inntrykk, dette hjelper til med å grense mot det småsurrrealistiske (i språklig forstand) som allerede preger boken. Dette kan være en givende bok for de som ikke føler fullstendig avsmak for menneskehetens mer groteske sider, men som kan se på forfall med fascinasjon.