Jakob Harvis, spilleren, er å regne som Frichs mest kunstneriske bok, og jeg er helt enig. En finurlig oppbygget handling, hvor hovedpersonen, Java-hollenderen Jakob Harvis, av naturlige grunner, ikke opptrer en eneste gang i historien. Derimot flere personer som bytter på å bære hans navn og identitet.

Handlingen begynner med at en spiller (datidens navn på gamblere), sitter med melankolske tanker på en benk i Bois de Boulogne, i Paris, og tenker over livet etter å ha tapt en større veddeløpsgevinst ved spillebordet. Denne parken er som kjent ikke det beste sted å oppholde seg i om natten, og en mann i en tarvelig katteskinnspels og med en kunstnerhatt peker da også mot ham med en revolver. Han ber om spillerens pelsfrakk og preciosa i bytte for sine egne ytterklær. I lommen på sin nye frakk finner den nylig ranede spiller et brev med et foto av og fra en ung kvinne i Amsterdam med en beskjed om å være forsiktig, da de er etter ham. Brevet er adressert til Jakob Harvis.

Spilleren vil finne denne kvinnen, og da han nå sitter med en betydelig gjeld til sine kreditorer, passer det ham utmerket å ta Jakob Harvis sitt navn og identitet, og har deretter som mål en adresse i Amsterdam hvor kvinnen skal befinne seg. Men en fallert parisisk politidetektiv med stikkende små griseøyne (fallerte politiidetektiver i Frichs bøker har gjerne slike øyne), er på jakt etter nettopp Jakob Harvis.

En av Frichs beste bøker, og godt krydret av forfatterens språkmessige perler. Høyt anbefalt.