Gemma er 16 år da hun blir kidnappet fra flyplassen i Bangkok og tatt med ut i den Australske ørkenen. Kidnapperen heter Ty og er en kjekk mann noen år eldre enn henne. Han virker foruroligende kjent på Gemma, og det viser seg at det ikke var noen tilfeldighet at det var nettopp hun som ble tatt den dagen på flyplassen.

Ty selv ser ikke på det han har gjort som en forbrytelse, han mener at han snarere har reddet livet til Gemma. Gemma har vansker med å innfinne seg med situasjonen, men etterhvert så skjer det ting som gjør at kidnapper og offer kommer nærmere hverandre.

Stjålet. Et brev til han som kidnappet meg er Lucy Christopher sin debutroman. Den er oversatt til mange språk og har også vunnet flere priser. Jeg har tidligere lest om romanen på andre blogger, og ble veldig glad da jeg så at den var en av bøkene som skulle sendes ut på høstens turnè. Og enda gladere ble jeg da jeg skulle få lese den!

Romanen er, som undertittelen sier, et brev skrevet av Gemma til Ty. Dette er et virkemiddel som jeg opplever både som en berikelse og en begrensning av historien som fortelles. En berikelse fordi det skaper en ekstra nærhet til det som skjer med Gemma. Det at hun henvender seg til Ty (du) gjør at jeg føler at historien kommer så mye tettere på, alt blir så mye mer intenst. Det gjør også at jeg følte at jeg som leser var en del av handlingen, at det som skjedde med Gemma på et vis også rammet meg. Hvordan Gemma opplevde Ty ble den måten jeg opplevde ham, og jeg syntes det var veldig interessant å oppleve at når Gemmas følelser ovenfor kidnapperen endret seg, så endret mine følelser ovenfor ham også. Jeg tok meg selv i å tenke flere ganger at er det noe Gemma ikke hadde, så var det Stockholmssyndromet – men kanskje var det slik at jeg etterhvert ble rammet selv? Uansett, så synes jeg dette gjorde lesingen veldig intens og interessant.

Men brevformen fungerte også som en begrensning for meg. Det at hovedpersonen skriver et brev til kidnapperen sin der hun forteller om hvordan hun opplevde fangenskapet, gir en sterk indikasjon på at de tingene Gemma fryktet i begynnelsen; å bli drept, ikke ville skje. Jeg var med andre ord aldri spent på hvordan det kom til å gå med henne i så måte, selve spenningen lå i hvordan forholdet mellom offer og kidnapper ville utvikle seg, og hvordan det hele ville ende. Siden jeg fikk noen anfall av Stockholm – syndrom i løpet av boka, så må jeg innrømme at de siste sidene var tøffe og vonde, om enn riktige.

Flere som har omtalt boka skriver at de opplevde ørkenen nesten som en karakter i seg selv, jeg er til dels enig – Lucy Christopher er dyktig på å skildre den tørre, varme og ubarmhjertelige sanda, men jeg merket at jeg på et punkt ble litt lei. Det ble litt for mye ørken og ørkenplanter, og jeg tok meg i å skumlese enkelte passasjer (og det er noe jeg svært sjelden gjør).

Alt i alt er jeg fornøyd med Stjålet av Lucy Christopher, og jeg veldig glad for at jeg endelig fikk lest denne boka. Det er noen småting som gjør at jeg ikke falt helt pladask eller ble helt revet med, men det er en solid og intens historie som forfatteren her forteller.

Noen utdrag fra omtalen min, resten med bilder finner du her: http://siljeblomst.wordpress.com/2012/08/26/zita-the-spacegirl-av-ben-hatke/

Tenk deg at du er ute og leker med bestekompisen din en dag og så plutselig ramler dere over et stort hull i bakken – kan det være etter en meteoritt? Du klatrer ned i krateret og der finner du en mystisk dings med en stor, rød og fristende knapp. Du har lyst til å trykke på den, men kompisen din er mer skeptisk. Du trykker allikevel og plutselig er det som om himmelen revner! Ut av glippen snor det seg tentakler som får tak i vennen din og drar ham med seg. Hva skal du gjøre nå? Zita opplever dette, og hun gjør hva en hvilken som helst tøff jente ville gjort – hun hopper etter! Og slik starter den fantastiske fortellingen Zita the Spacegirl!

Ben Hatke har tegnet og skrevet en historie som er helt herlig. Zita selv er en flott og tøff heltinne som jeg gleder meg til å følge videre, men jeg ble også nesegrust betatt av alle de andre snåle, søte, rare og morsomme karakterene som Hatke har funnet opp. Hva sier du for eksempel til to skjeggete småtroll som bor i rør og som er redde for rust? Eller den svære og hjelpsomme, men dog litt enkle Stong – Strong? Eller musa Mouse – en kjempestor mus som sender lapper gjennom en maksin på halsen i stedet for å prate? Og mange, mange flere. Tegningene er så detaljerte at jeg er sikker på at jeg vil finne flere merkverdige vesener ved neste gjennomlesing, og neste. Ben Hatke har rett og slett en vanvittig sjarmerende strek som i allefall gjør meg glad!

Zita the Spacegirl er første bok i en serie, og det er jeg glad for. Jeg gleder meg allerede til å følge Zita og de andre på nye eventyr i ukjente galakser og på nye planeter! Liker du grafiske romaner som oser av sjarm og som er befolket av utrolig mange søte, morsomme og av og til litt skumle vesener – da er Zita noe for deg! Jeg har iallefall fått meg en ny favorittbok!