Dette er fire velskårne, minimalistiske, surreale noveller fra nittitallet. De er nesten perfekte. Det er som om forfatteren har brukt mange år på hver av dem og veiet ikke bare ordene, men fremdriften, effekten av de enkelte ord i forhold til setningene og avsnittene og ordene i forhold til hverandre, en måned per setning. I tillegg er novellene skarpe i handlingen og kunne fungert også som kortfilmer eller tegneserier. Det snakk om hovedpersoner som er «sinnssyke», men de virker ikke sånn i novellenes univers, de virker kloke og personer som har tatt originale og vanskelige valg og som tar konsekvensen av valgene. Nå vet jeg ikke hvordan Balle arbeider som forfatter, men det virker som om hun har lagt ut noen faste ting i den enkelte novelle; stedene, vitenskapelige, kroppslige tema, hovedpersonens vinkel på temaet, filosofisk blikk, og alt før story utvikles. Byer er viktige og hovedpersonene flytter mellom dem, som oftest fremmed, som om Balle har samlet inspirasjon på ferier og på utdannelse i utlandet. Ikke at det gjør noe. Innholdet, det de tenker, er ikke bare galskap, men også i sin vitenskapelighet en gjenspeiling av forfatteren eller fortellerens høye intelligens, her er ingen sentimentalitet. Her er til gjengjeld en hel masse setninger som minitiøst og likevel økonomisk gjengir dagligdagse handlinger som å legge penger på bord og skubbe stolen en anelse bakover og reise seg og vende ryggen mot servitøren osv. i et rolig tempo, og noen ganger løper denne stille fremdriften blant hverdagslige detaljer ut i dramatikk, som å falle til jorden, men med de samme jevne ordene.

Jeg får egentlig ikke til å beskrive hvordan jeg føler for novellene. Jeg kan huske kun én setning som skiller seg ut fra resten og den handler om at karakteren setter rødvinsflasken i kjøleskapet ved en feil.