Dyrenes gård av George Orwell fra 1944 er egentlig en tidløs roman. Den tar for seg et undertrykt samfunn av overarbeidede og mishandlede dyr, og deres forsøk på å skape et bedre liv preget av rettferdighet og likhet, og boka en av de skarpeste satirene som finnes der ute. Romanen er en allegori med dyr i hovedrollen, og er på ingen måte en barnebok om “alle dyrene på gården”.
Dyrenes gård åpner med at bonden på Storegård, Mr. Jones sover og alle dyrene møtes i låven for å lytte til Major, en gammel gris som vil dele sin visdom før han dør. Han mener å ha skjønt at roten til all elendigheten dyrene opplever er menneskene, og holder en sterk appell om at forandring skal skje. Han vet ikke når revolusjonen bør finne sted, men mener sterkt at den må skje.
“Fjern mennesket, så er den dypeste årsaken til sult og overarbeid borte for alltid.”
Ikke lenge etter dør Major og blir begravet på eiendommen. Og revolusjonen finner sted ikke lenge etter, når Jones glemmer å mate dyrene, og dyrene jager alle mennesker vekk fra gården. Storegård blir omdøpt til Dyrenes gård, Majors ideer får navnet Animalisme, og animalismens syv bud blir etterhvert malt på låveveggen. Av de budene blir det viktigste “Alle dyr er like”. Det skal dog sies at alle disse budene gjennomgår en revisjon etterhvert som historien forløper, og gjennom dette demonstrerer Orwell akkurat hvor enkelt politiske læresetninger kan omformes til propaganda.
Orwells plan med boken var å gjenspeile hendelser som førte til den russiske revolusjonen, og deretter førte inn i Stalintiden i Sovjetunionen. De ulike hendelsene i boka representerer de ulike historiske hendelsene i begynnelsen av 1900-tallet. Eksempelvis dyrenes opprør mot Mr. Jones som viser til Oktoberrevolusjonen i 1917. Og man aner tidlig i fortellinga at makt er i ferd med å forskyves innad i samfunnet.
“...og da de kom tilbake om kvelden, la de merke til at melken var forsvunnet.”
Grisene tar stadig mer for seg selv. Budene revideres. Sterke straffer blir innført for de som våger å stille spørsmålstegn ved det grisene med Napoleon i spissen hevder er fremgang. Historien vil alltid gjenta seg. Folk, og i dette tilfellet, gris, blir drevet av penger og fortjeneste. Og den tamme ravnen Moses forteller villig vekk om Sukkertøysfjellet, hvor alle dyr kommer når de dør og som gir de slitne dyrene håp. Det er rimelig å anta at Moses blir tolerert fordi håpet han sprer er med på å passivisere dyrene. Jeg antar dette er religion på sitt beste. Eller verste.
Mot slutten av boka møtes griser og menn til omvisning på gården, avsluttet med festiviteter i våningshuset, der det nok en gang blir uroligheter når mann og gris spiller ut like kort og således blir tatt i juks. Boka avslutter med følgende setning:
“Dyrene på utsiden så fra gris til menneske, og fra menneske til gris, og fra gris til menneske igjen - men det var allerede umulig å se forskjell på dem.
Boka er lettere å lese på norsk enn på engelsk, slik jeg var nødt til da jeg gikk på videregående for over tjue år siden. Jeg vil anta det skyldes 50/50 at jeg måtte lese den og fordi ordforrådet mitt på engelsk var mindre enn det er nå. Når jeg nå har lest den på nytt, i norsk språkdrakt, vil jeg påstå at den definitivt er verdt å lese. Og den gir et mer lettfattelig innblikk i de rådende politiske systemene i 1900-tallets Sovjetunionen. En “Totalitarisme for dummies” om du vil. Anbefales.