Bille og vennen Franck er vel kommet nesten til slutten av 20-årene. De har ramla utenfor en skrent, Franck er skadet og Billie er fortvilt fordi hun ikke klarer å skaffe hjelp.
Så begynner Billie å fortelle den spesielle og noe triste historien deres. Det viser seg at de to har opplevd veldig mye trist i livet.
Billie snakker både til Franck, til oss lesere og til stjernene som er den nermeste (?) tilhører. Akkorat stjernene er viktige for Billie der og da.
Gavalda skriver akkurat slik den tøffe Billie snakker. Det resulterer i et merkelig språk/uttrykksmåte. Etterhvert falt jeg fullstendig for denne merkelige måten å bruke språket på.
Billie kjefter, smeller, griner og ler. Det er en veldig rørende og varm historie. Den viser at det finnes masse ressurser hos enkelte mennesker som nesten er fratatt alt håp, og at det kan være tilfeldigheter som rår hvordan utfallet skal bli.
Selv om det er mye trist og tankevekkende i boka, er tonen likevel både munter og optimistisk.
Gavalda skriver så varmt og fint om disse to som i utgangspunktet var to ensomme einstøinger.
Gavalda har mange fine skildringer. Historien med Billi i en bil med gevær er bare kostelig.
Jeg ble rett og slett så glad i både Billie og Franck.
Jeg leste "Billie" som en skikkelig feel-good-roman. Jeg har skjønt at dette kan diskuteres.
Men prøv den......