Det er sjelden man blir så irritert og nærmest sint på noen litterære personer som i denne trilogien. Etter å ha lest på alle tre bindene i sammenheng (måtte lese på nytt de to første) er det liten tvil om at Tiller har skrevet et verk som står som ei påle i norsk samtidslitteratur. Selv om jeg har humret innimellom er det mest av alt sårt og ubehagelig og fordømt godt skrevet. Forhåpentligvis er det de færreste av oss som hele tiden ser og tolker skjulte agendaer inn i språk og handlinger til våre medmennesker hele tiden slik som her, men gjenkjennelseseffekten er til stede i både kommentarer og tanker, og dette berører en. Ikke mange bøker som fører til refleksjoner over ens egen og andres væremåte og oppførsel. Noe bedre menneske blir jeg vel antakeligvis ikke, men økt innsikt er også noe å ta med seg.
Hvordan gjemme en hundrelapp for en ortoped?
Vi må skape en verden med mindre selvtillit og mer skam, skyldfølelse og dårlig samvittighet. Vi må bringe janteloven tilbake. Dette arbeidet er for viktig til at vi kan overlate det til den katolske kirken og min mor.
Man bør ikke skryte av at man er verken barn eller forelder. Enhver idiot kan bli født. Enhver idiot er faktisk født. Dessuten kan enhver idiot bli forelder. For menn kreves det ikke mer enn ereksjon. For kvinner holder det at de er tilstede. Når folk sier at det er de er mest stolt over i sitt liv er å ha blitt foreldre, viser det et gledelig lavt ambisjonsnivå.