Om borgerkrigen i Somalia på slutten av 1980-tallet

Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia.

Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta.

Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet.

Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet.

"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)

Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien. Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...

Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...

"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)

Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten."(side 109)

Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd.

"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202).

Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.

"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete.

Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!

Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Dette var mitt første møte med Tom Kristensen som forfatter, og spørsmålet er jo hvorfor i all verden jeg har ventet så lenge med å åpne hans bøker. Men det er jo ingen annen grunn enn at det er så mange bøker, og ENDELIG ble det hans tur!

Denne boken var utrolig spennende hele veien, Vi havner rett inn i en scene i Khartoum hvor den lokale militsen voldtar og dreper landsbybeboere. Der er handlingen satt, og vi skjønner at dette handler om mye mer enn en norsk mann på flukt fra uvenner i Norge.
Her er offentlige tjenestemenn og kanskje til og med det offentlige Norge involvert i hemmeligheter de for all del ikke ønsker skal ut i offentligheten, og da tas alle midler i bruk for å hindre dette.

Jeg kommer definitivt til å lese meg gjennom bøkene til Tom Kristensen, for dette ga virkelig mersmak!

Opprinnelig publisert på min litteraturblogg: http://kathleen-bean.blogspot.com

Kjerringer dro jeg ut fra en en bokhylle på biblioteket, på leting etter noe lett noe, og jeg kunne huske et sted i bakhodet at jeg hadde hørt at denne var litt chic lit-aktig, samtidig som det var noe litt annet også, jeg mener Helene Uri, er ikke hun en smart dame, med i Språkrådet og sånne ting, nei, jeg husker ikke helt, men låner denne likevel. Og ja, mulig det er en chic lit, men i så fall vil jeg riste hele sjangerbetegnelsen vekk fra dens negative konotasjoner etter å ha lest denne; Kjerringer er intelligent og absolutt herlig!

Kjerringer handler om en gjeng middelaldrende kvinner som finner hverandre på et kveldskurs i latin. Der har de havnet av ulike grunner. Frøydis, f.eks., trodde hun hadde fått et kurs i italiensk av samboeren sin, så matinteressert som hun er kunne jo dét være noe (menta gelato al cioccolato, vino rosso, fichi, mozzarella - trenger man egentlig flere ord?), eller Jenna, som trenger å fordype seg i dødebøker fra middeladeren fordi hun bedriver med trolldomssysler og tradisjonell samisk sjamanisme på fritiden (når hun ikke jobber i datafirmaet sitt). Jeg må si at jeg var skeptisk. Jeg tenkte, etter å ha lest på omslaget, at dette kunne bli en sånn bok som handler om sånne kvinner, sånne flagrekvinner som kler seg i lilla og drikke kaffe på kuntsmusekaféer hver lørdag formiddag, eller sånne kvinner som klager og syter over at de ofret seg i ekteskapet, for både ektemann og barn, og over at de egentlig skulle ha blitt journalister i stedet for lærere (les: den jævla irriterende Therese i Heidi Lindes roman Nu, jävlar!). Argh. Det er mange, mange slike bøker. Og jeg hater alle disse kvinnene som har det så ille og bare syter. Denne romanen kommer til å være sånn, tenkte jeg.

Men jeg tok feil! Det finnes ikke en kvinne i denne boken som klager over at ting skulle vært sånn og sånn, hadde det ikke bare vært for den mannen, nei, og det er heller ingen kvinne som ser på det å oppfostre barn som noe slitsomt, noe å klage over. Ella, førsteamansuensis på Blindern, påtroppende professor, tenker at hun aldri har vært så lykkelig som da datteren ble født. Jenna vet ikke om noe bedre enn å sitte i sofaen med sin sytten år gamle datter og småsnakke og drikke kakao. Og jeg tenker, det er sånn det skal være, det skal være bra å ha barn. Man skal ønske seg barn mest av alt. Hvis ikke synes jeg man bør la det være og finne på andre ting å gjøre. Boka skildrer dette med en varm tone, uten at det på noen måte blir klissete og, som jeg pleier å kalle det, sykt damete. Nei, hos Uri skildres morsrollen fint og flott! Sier jeg, tjuefire år, langt unna middelaldrende.

Det finnes ikke en kvinne i denne romanen som klager over valg de foretok seg tidlig i livet som viser seg senere å være feil og som de så legger på menn. Nei, alle sammen er ansvarlige for seg selv. For det er jo faktisk sånn det er, man har ansvar for seg selv, det er ingen andre som er ansvarlig for deg. Det får meg til å like alle kvinnene i denne boka. Jeg liker Frøydis som er tjukk fordi hun elsker mat, og hun vet at hun er tjukk, men hun klager ikke, det er jo hennes egen skyld, men so what, eplekaker med krem, kransekaker, petit madeleine-kaker, "pizza med tynn bunn, et lag hjemmelaget tomatsaus, snøhvit mozzarella (av bøffelmelk, selvsagt) og kanskje noen løvtynne skiver parmaskinke", karamellpudding og "fløtebasert fiskesuppe, med pastellrosa reker, store torskestykker, biter av gulrot og pastinakk, et lite gulhvitt berg av créme fraîche" som kjæresten disker opp med til hun kommer hjem, hvem sier nei til dét; Jenna, som er alenemor og leser astrologi, men som gjør som hun vil selv om stjernene sier at hun burde gjøre noe annet; fru Næss, som er pilot og lever etter visdomsordene fra sin avdøde far om at bare uintelligente mennesker kjeder seg; Ella, som kan alt om språk og leser dødsannonsene hver dag; og Celeste, som liksom skal være irriterende perfekt og vakker, ligger med hvem hun vil, svinser rundt i pelskåper og kommer alltid for sent, uten å unnskylde seg, ja, selv hun liker jeg.

Jeg tenker: Dette er jammen meg noen bra kvinner. Jeg tenker: Hvis det er kvinner som kvinnene i denne romanen som går under 'kulturkjerringer', ja, da kan alle de som "ikke skriver for kulturkjerringer" (sitat: Tomas Espedal) go fuck yourselves.

Sammen danner altså disse vidt ulike kvinnene en liga hvor de hevner seg på menn. Også dette holdt på å avskrekke meg: Å, nei, kvinner som skal hevne seg på menn, herregud, så teit. Men nei! Det er bare morro. Og disse mennene er jo drittsekker. Påståelige programledere, skribenter, professorer, gutteklubben grei, mannsjåvinister osv. Alle får de høre det. Alle som faktisk oppfører seg dumt får kjenne det. Og det er jammen meg moro! Mer skal jeg ikke røpe.

(Bortsett fra at det hører til at hele boken er krydret med doser av morsomme fakta og latinske gloser og uttrykk.)

Konklusjon: Jeg digger kjerringer, jeg digger Helene Uri, jeg digger litteratur, jeg digger kvinner, jeg digger språk, jeg digger kultur, jeg digger denne boka! Les!

Bøker i samlinga med litteratur frå fleire afrikanske land