...og det er kanskje noe av det vondeste, å gi noe, å blottstille seg uten å få respons.
Tre sterke, vonde, fine, perfekt komponerte noveller om mennesker som prøver så godt de kan, som så veldig gjerne VIL få til bedre, men som sitter fast i livene sine sånn de har blitt. Tekstene rører ved strenger som sitter dypt inne i meg, røsker i meg, piner meg, men gir meg også håp. Karakterene er så levende, språket så perfekt, ikke ett ord for mye. Jeg elsker Ingvilds noveller, og de blir bare bedre og bedre.
Les denne boka!
Jeg smiler flere meter over sykkelen, for jeg er atten nå og kan kjenne igjen en løgn.
Sofie tar hånden min og vi danser til vi ikke kjenner oss tunge og mette lenger, jeg tror vi tenker på det samme da, i hvert fall føles det sånn, jeg ser det på måten vi smiler bekreftende til hverandre på, at vi tenker på alt vi har i vente. Vi vet ikke hva det er, men etter all rødvinen og dansingen tror vi det blir bra.