Bokelskere.no

Jeg står og ser på Vågsbygd Handy på Måkeskrik-festivalen (som heller burde hete Mågeskrik, det er noe rart med den k-en her på Sørlandet, som om man liksom skulle kalt Bryggen i Bergen for Brygga), og de synger (rapper!) det er en lang, lang natt i en av låtene og jeg tenker litt på boka jeg nettopp leste ut, rett før jeg satte meg på sykkelen til Odderøya for å gå på konsert, nemlig Miraklenes tid av Karen Thompson Walker.

Uttrykket 'en lang natt' blir bokstavelig for menneskene i Miraklenes tid. Jorden har nemlig begynt å rotere saktere; døgnet strekker seg, natten blir lengre, dagen blir lengre. I boka følger vi hvordan dette fortoner seg i en by et sted i California, fra elleveåringen Julias synsvinkel. Midt oppi denne forandringen skjer også andre, nærere forandringer; i familien, nabolaget, på skolen. Vennskap oppløses, vennskap oppstår. Forhold brister og forhold blir sterkere. Etterhvert som det går litt tid deler menneskene seg i to leire: de som godtar myndighetenes oppfordring til å følge 24-timersdøgnet, de som lever på klokketid. Her henvises det til folk som hele tiden, før forandringen –oppbremsingen som de kaller det – har levd i døgn hvor solen enten er oppe eller nede hele tiden (Nord-Norge, Canada, Alaska). De har klart å leve med døgn uten naturlige natt-/dagskifter i århundrer, så hvorfor ikke resten av verden nå? Og så er det den andre leiren, outsiderne, de som velger å leve etter jordens naturlige døgn, etter det utstrakte døgnet, sanntiderne blir de kalt: de flytter til kolonier i ørkenen og lever først i 30-timer lange døgn, etterhvert 40-timer lange døgn, 50-timer lange døgn osv. For jorden fortsetter å snurre saktere og saktere rundt sin egen akse, og forskerne vet ikke svaret på hvorfor. Over hele boka er det en stemning av uvisshet, en usikkerhet om fremtiden. Hva kommer de lange dagene og de lange nettene til å gjøre med økosystemene, avlingene, døgnrytmene til alle jordas levende vesener? Jeg ser for meg den kaliforniske byen hvor handlingen foregår i, hvordan den rammes. Jeg er like usikker som personene i boken. Hva skal de gjøre? Hva skal vi gjøre? Tenk om det skjedde i virkeligheten? For Karen Thompson Walker må ha konsultert med noen naturvitenskapsmenn da hun skrev denne boka; det som skjer, det apokalyptiske som skjer, er realistisk.

Det apokalyptiske landskapet i boka er ikke preget av panikk. Det er riktignok mormonere og folk fra Jehovas vitne som reiser vekk for å samle seg på det stedet gud skal ta dem med seg fra på Dommens dag (handlingen er jo lagt til California!), men stort sett blir det hele bevitnet med ro, riktignok en usikker ro. Det er nært, og det blir riktignok hamstret hermetikkbokser og stearinlys, det blir hamstret masse, men folk flest fortsetter å gå til skolen og til jobbene sine. Det er ikke verdens undergang, de vet ikke, kanskje går det an å gjøre noe med det. Menneskene fortsetter sine liv, de tilpasser seg så godt de kan, de bygger drivhus, de dyrker sin egen mat, de kjøper dagslyslamper. Hva skal man ellers gjøre? Å flykte går ikke. Hvor skulle man flykte til?

Tiden går og jorden snurrer saktere. Jeg venter litt på mirakler, pga. tittelen, men det er få av dem. Jeg synes det er en dårlig tittel, muligens litt cheesy, men det er en fillesak, for boka er leseverdig, det er en bra debut og den er fengende. Jeg leste en artikkel på Book Riot om sci fi for non scifi-readers, det var en tittel som traff meg, for jeg er ikke en sci fi-leser, men har nylig revurdert mitt syn på sjangeren etter å ha lest Iain Banks Walking on Glass. I artikkelen anbefalte de The Age of Miracles som passende sci fi for lesere som er opptatt av det litterære, en anbefaling jeg sier meg enig i.

Jeg ligger på et teppe i hagen i solsteika og leser de siste tjue prosentene av Iain Banks Walking on Glass på lesebrettet; jeg svarer E på melding at hun bare må kjøpe de bananene til smoothien selv, jeg må bare lese ferdig denne boka jeg holder på med, kan ikke møte henne på butikken, det er så sykt spennende og jeg er snart ferdig med den; jeg ligger og svetter i min for lange dongeribukse, burde gå inn og bytte til shorts, men jeg må bare lese litt til hele tiden (etter dette avsnittet gjør jeg det, nei, etter det neste, ok, etter det neste da); jeg blir ferdig med den til hun banker på døra, ja, jeg har akkurat lest siste setning i det hun banker på døra. Jeg er opprømt, men kan ikke si så mye, man kan ikke si så mye om en Iain Banks-bok uten å ødelegge, for det er så mystisk og man blir stadig vekk overrasket, etterhvert mer og mer forferdet, men jeg sier i hvertfall at det jeg nettopp har lest er sci-fi, og sci-fi, det visste jeg ikke at jeg likte! Jeg tror at den eneste sci-fi-boka jeg har lest er Haikerens guide til galaksen og den syntes jeg var dritkjedelig. Dette derimot, Walking on Glass, var noe helt annet! Hoppende rundt i entusiasme kjøper jeg straks Complicity av samme forfatter, akkurat som da jeg for uker siden nettopp hadde lest ferdig The Wasp Factory. Straks etter at jeg hadde lest den, kjøpte jeg meg nemlig Walking on Glass.

Tidlig denne sommeren ble jeg med min fyllesyke kjæreste på kinarestaurant for at han skulle spise suppe og vårruller, jeg skulle ikke ha noe; vi satt ute og jeg fortalte hele The Wasp Factory til ham, fra ende til annen (jeg hadde nettopp lest den). Jeg kunne det til ham, for han er ikke en leser, ikke en skjønnlitterær leser i hvertfall, jeg kunne likegodt fortelle alt sammen, alt det syke jeg nettopp hadde lest, jeg måtte bare snakke om det, fortelle om hovedpersonen som var helt crazy, alt var helt crazy, tenk om de ved nabobordet hørte hva jeg sa (godt mulig; jeg var entusiastisk, snakker alltid høyt uten å være klar over det når jeg er entusiastisk) og ikke skjønte at det var en bok jeg snakket om, kanskje hvis de trodde at dette var noe jeg fant på selv, noe ut av min egen fantasi, så hadde jeg, hvis jeg var dem, ringt til galehuset sporenstraks: ta med denne jenta som sitter her, hun er gal. Men, nei, Iain Banks er gal. For en crazy fantasi! Verre enn hans egen romankarakter Slater fra Walking on Glass, som faktisk snakker en del om sci-fi.

Vent, jeg skal ikke forvirre dere, slik Iain Banks av og til forvirrer meg. The Wasp Factory er debutromanen til Iain Banks (for en debut!) og ikke sci-fi. Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker da jeg leste den, men de er likevel noe helt for seg selv, begge disse bøkene (Soucys bok anbefaler jeg også btw). Jeg tenkte også litt på filmen Elephant, som forøvrig gjorde meg helt uggen i følelsen. Walking on Glass er Iain Banks neste bok, og jeg hadde skyhøye forventninger etter The Wasp Factory, samtidig som jeg tenkte at jeg kom nok til å bli skuffet. For hvordan kunne den være like bra som The Wasp Factory? Iain Banks må ha vridd alt av sin fantasi for å klare å skrive The Wasp Factory, tenkte jeg. Men nei, jeg tok feil, mannen er jo helt twisted! Også Walking on Glass overrasker og forferder, nemlig. To av hovedpersonene befinner seg på et mystisk slott og jeg skjønner ikke hvorfor de er der, og det hele er -- og nå kan jeg bruke et ord jeg alltid har drømt om å bruke: kafkaesque! Og det er sci-fi, skjønner jeg etterhvert. Men jeg har alltid trodd at sci-fi var overfladisk på samme måte som mye krim er det, men Walking on Glass er ikke det. F.eks. kjenner meg igjen i Grahams følelser. Å, fy faen, det som skjer . . .

Jeg satt flere ganger, under begge bøkene, og tenkte at det er det og det som kommer til å skje, jeg vet svaret på dette, men det er aldri det jeg tror kommer til å skje. Det er aldri det opplagte (og heller ikke det opplagte som i dette-må-skje-for-dette-er-i-hvertfall-ikke-opplagt-opplagte). Og når jeg tror jeg har fått svaret på noe, et svar som allerede i seg selv forferder meg, kommer enda en tilleggsforklaring, noe som er hakket verre enn det jeg nettopp ble fortalt, eller som gjør det jeg nettopp ble fortalt bare enda verre. Jeg sitter der med oppsperrede øyne, helt sjokkert over hva jeg nettopp har lest. Hva kan jeg si, jeg gleder meg til å lese Complicity!

Du er skibbrudden på en øde øy, eller kanskje strandet i verdensrommet? Heldigvis er kassa med fem av favorittbøkene dine med på reisen. Disse bøkene skal leses om og om og om og om igjen, de er alt du skal lese resten av livet ... hvilke bøker finnes i kassa di?