Forfriskende kjapp og direkte thriller som oser av innsidekunnskap uten å bli masete og belærende. Jeg leste den på engelsk, men den kom visstnok ut på norsk tidligere i år. Krimbloggen OP-5 kalte den en av fjorårets beste thrillere, og jeg har ikke tenkt å motsi dem.

Vi følger hovedpersonen gjennom to omfattende begivenheter - et tidligere ran i Kuala Lumpur og et pågående i Atlantic City. Tempoet er det Motörhead-nivå over, og skyggemannen i hovedrollen er blant de mest underholdende skurkene jeg har vært borti på en stund.

Oppfølgeren "Vanishing Games" kommer visstnok i august. Jeg gleder meg.

waah. har ikke sett den siden før, men elsker den :D !

Svært vellykket ny bok i Jarle-Klepp-serien!

I denne femte boka i Jarle Klepp-serien har Jarle rukket å bli 38 år. Han er lykkelig gift med sin Iselin, som han har fått to barn med: Åshild på seks og Sven på knappe tre år. At han skulle ende opp som lærer som sin far, var kanskje ikke helt det han hadde drømt om, men han trives i grunnen med dét også. For så lenge han får lese de bøkene han ønsker, høre på musikken han elsker, følge enkelte av seriene som går på TV, ha gode stunder sammen med sin kone og ikke minst med sine barn - ja, så er han en lykkelig mann. Han må jo kunne si dét!

Fra de tidligere bøkene om Jarle Klepp kjenner vi til hans oppvekst med en alkoholisert far. Det hele endte med at moren skilte seg fra ham, fordi hun ikke orket det nedrige livet med en mann hvis største interesse her i livet var å drikke, drikke, drikke ... En mann som kritiserte henne fordi hun ikke drakk sammen med ham. Hadde de kanskje ikke noe felles lenger? Hun som bare var kjedelig og kjip. Etter skilsmissen gikk det raskt nedover med faren, som - selv om han døde av hjerteinfarkt - egentlig drakk seg ihjel, nå som han ikke lenger hadde noen han trengte å ta seg sammen overfor.

Jarle har for lengst tatt dyp avstand fra sin far og alt han sto for. Det er mange år siden faren døde, og Jarle har hele tiden tenkt - i den grad han har tenkt - at dette med faren er et lukket kapittel i hans liv. Inntil han nyttårsaften i 2010 skal ut for å kjøpe stjerneskudd til barna sine og plutselig står overfor ei jente fra fortiden ... Ei jente som var datter av en av foreldrenes venner, dit faren etter hvert dro hver eneste helg for å drikke, siden det var så kjipt hjemme. Ei jente som kjenner til familiens dypeste hemmeligheter, hemmeligheter Jarle helst ønsker å glemme. Men ikke bare det - denne jenta vet endog mer om hans far enn hva han selv gjør. Vil han virkelig vite om dette? Er det ikke nok, dette han allerede vet om faren? Trenger han å få vite hva som egentlig skjedde da han, faren, broren og hans kjæreste gikk på Hardangervidda en sommer i barndommen? Den gangen en opprivende krangel endte med at broren og kjæresten hans forlot dem - en full far og en redd elleve-åring - midt på Hardangervidda? Og trenger han å få vite hvilke erfaringer denne jenta selv har hatt i forhold til faren hans?

Uansett - fortiden kommer veltende på Jarle, en mann som for en hver pris har unngått å grave seg ned i sitt eget mørke, av frykt for hva han kunne komme til å finne der. Samtidig kaver han rundt med å finne sin egen måte å være far på, og innimellom må han smertelig erkjenne at han faktisk er sin fars sønn uansett hvor mye han misliker å tenke på dette. Selv om han ikke har alkoholproblemer og er langt mer kjærlig enn hva hans egen far var ... Hva gjør han når hans fremmelige, lille seksåring begynner å snakke om at hun savner farfaren sin, en mann hun aldri har møtt - ja, nettopp derfor!, og forlanger at Jarle skal ta henne med til graven hans samt fortelle henne om hvordan han var ... ?

Jeg tror at dette er en bok man enten elsker eller forholder seg heller likegyldig til. Selv er jeg blant dem som mener at dette er den beste Jarle Klepp-boka Tore Renberg har skrevet! I begynnelsen tenkte jeg at dette kan det umulig gå an å skrive så intenst levende om uten å ha opplevd det på kroppen selv! Og kanskje har denne boka flere selvbiografiske trekk enn vi lesere aner. Men hvorfor enkelte på død og liv skal dra paralleller til Knausgård (en forfatter jeg for øvrig elsker!) og deretter nærmest betegne denne boka som et overflødighetshorn, har jeg ingen forståelse for. Jeg for min del tenker "So what!" Det ville være naivt å tro at forfattere ikke bruker av sine egne erfaringer når de skriver litteratur. Kanskje er det så enkelt som at det faktisk er noe universelt ved å vokse opp med en forelder som er mer opptatt av å ruse seg enn av familiens ve og vel? Samtidig tenker jeg at jeg som leser må akseptere at denne boka faktisk handler om Jarle Klepp og ikke om forfatteren!

Denne boka krøp virkelig under huden på meg! Samtidig som Renberg skriver om Jarles triste barndom med en far som drakk, er boka full av rørende sekvenser om ham og hans forhold til sine barn. Om lille Sven som er i ferd med å forlate baby-stadiet og bli en gutt, om datteren Åshild som stadig utfordrer sin far med sitt eksplosive jeg ... ei jente som er en sann utgave av dagens unge forhandler-generasjon, og som sin unge alder til tross ikke er villig til å ta et nei for et nei, i alle fall ikke før hun skjønner hvorfor. Og om Jarles glede når han oppdager at barna vet å verdsette hans egen musikksmak ...

Mens jeg leste boka, hendte det at jeg spilte låtene som ble nevnt på en Ipad med Youtube-tilgang, som jeg hadde innen rekkevidde. Det ga tilførsel av utrolig mye liv til teksten, for å si det slik. Det eneste jeg i grunnen savnet å få vite noe om, var Lotte - Jarles datter fra en one night stand i ungdommen - og hennes plass i livet hans. For øvrig har jeg lyst til å legge til at måten Renberg skriver på i denne boka er temmelig annerledes enn i de andre Jarle Klepp-bøkene. Kanskje er det noe med at han er tettere på Jarle denne gangen? Renberg skriver godt og har flerfoldige skarpe observasjoner underveis, som traff meg i hjertet og fikk meg til å tenke at "ja, akkurat sånn er det!" Alt i alt en meget vellykket bok, som jeg synes fortjener terningkast seks! Og jeg sier: ja takk, gjerne flere bøker om Jarle Klepp!

Her er en link til blogginnlegget mitt om boka:
Tore Renberg: "Dette er mine gamle dager"

Bastarden, Patrioten, Rebellene, Seierherrene, Pioneren, Hevneren, Elskerinnen, Jernkvinnen, Arvingene, Soldaten, Desertøren, Rivalene, Gribbene, Brødrene, Lykkejegerne, Ofrene, Legen.

Bøkene ble utgitt på slutten av 1970 -og -80 tallet.

Slutten på den franske løytnants kvinne vil sikkert heller ikke behage deg. Linjene fra pervigilium veneris er en passende avslutning på verdens i særklasse mest lærerike roman. Det finnes ingen oppklaring - som i Foucaults pendel; ethvert svar er en form for død. Conchis er hva som gir deg næring til livet, Nicholas er puberteten og Alison/Lily er alle kvinners nemesis. Foreslår at du snarest tar den pliktige pilegrimsferd til Spetses, og nyter ditt nye liv.

Det bør være opplagt at det klokeste Karl Ove Knausgård har gjort, nest etter å skrive uvanlig godt, er å holde munn i denne diskusjonen. Han er kun interessert i en ting, å skrive. Jeg kan ikke se at noe av den pågående debatten har virket konstruktivt eller ansporende for litteraturen, i det hele tatt nærer jeg skepsis til forestillingen om at debatt pr definisjon er bra. Jeg har i mange år vært av den holdningen selv, jeg er mer og mer usikker. I tilfellet Kjærstads Kamp, kan vi vel si at det har fått fram det verste i svært mange, og for egen del synes jeg det er bortimot skremmende at han har klart å så tvil om hvor bra verket til Karl Ove Knausgård er, om hvor grunnleggende god denne forfatteren er, og følgelig direkte skremmende at han ikke evner å se kvalitet når den står foran ham i rommet. Jeg gjentar meg selv: Hvorfor hender dette? Hva er det Jan K vil? Hvorfor gjør en høyt profilert og dekorert forfatter en så underlig manøver som denne? Jeg har forsøkt å tenke grundig gjennom dette, hvorfor skulle for eksempel jeg gå løs på en kollega, og resepsjonen av hans eller hennes roman, hva i all verden kunne være min beveggrunn for å opptre slik? Kjærstad gjør noe dumt, etter mine begreper, men han gjør noe menneskelig; han kjemper en kamp for seg selv, for sitt litteratursyn, for sitt eget navn, og det bør være opplagt at det er dét som foregår her. En ting skal han ha: Han klarte å få Karl Ove Knausgårds suksess til å handle om Jan Kjærstad.

1) Fint at du endelig har fått svar på hvorfor du bør lese Min kamp. Håper du gjør det.

2) Jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig for deg at "et slikt verk som Min kamp blir debattert" når du en gang ikke har lest det. Hvor kommer denne skepsisen fra, at du leste Ute av verden og ikke likte den? Det er en i tilfelle en argumentasjon jeg ikke skjønner og heller ikke greier ikke å følge. Hvorfor er du så ivrig i å gi Kjærstad rett? Hvilke motiver Kjærstad har vet bare han, og vi kan bare synse, men at det er et forsvar for Knausgård i artikkelen kan jeg overhodet ikke se. Og til slutt, det er vel heller Kjærstad som har sparket i gang en debatt, men vi liker det uansett :-)

Det finnes én god grunn til å lese disse romanene: Det er veldg bra litteratur. Alt annet er irrelevant. Hvorfor denne trangen til å rive folk ned så snart de gjør det godt? Jeg møtte Kjærstad for første gang i 1998, da sa han til meg: "Å være forfatter, er å være generøs." Det var et godt råd. Nå er det på tide å huske det igjen. Vi skal være glade, synes jeg, for at vi har fått en bok som høyner interessen for litteraturen, og jeg for min part deler ikke skepsisen til den unisone jubelen, tvert om, jeg gleder meg på litteraturens vegne, fordi jeg tror på kvalitet.