Bokelskere.no

Lords of Chaos er et etterlengtet innsyn i den norske black metal scenen på 90-tallet og utgjør en dyptgående analyse av de uforståelige hendelsene. Kirkebrannene, drapene, mediedekningen, den barnslige tolkningen av satanisme og Darkthrones bruk av varemerket norsk arisk black metal blir beskrevet til minste detalj ved hjelp av tekstanalyse og grundige intervjuer med de involverte samt andre taletrengte aktører.

De ekstreme historiene var velegnet for tabloidisering, og mye av kritikken som boken har blitt møtt med har handlet om nettopp dette. Det er ingen tvil om at forfatterne har lagt vekt på de sensasjonelle aspektene, noe som er problematisk om enn forståelig. Boken er likevel velskrevet, og alle steiner snus når historien utforskes fra alle tenkelige og utenkelige vinkler.

Som ventet får Varg Vikernes komme til orde gjentatte ganger. Etter min mening blir han nærmest mystifisert gjennom presseoppslag, analytiske tilnærminger og uortodokse utsagn, men heldigvis blir ikke hans bastante konklusjoner stående ubesvart. Det er lett å humre mens man leser Vargs uttalelser. Han hevder blant annet at medlemmene av Old Funeral (et par av medlemmene ble senere en del av Immortal) bare var opptatt av hamburgere og mat mens han selv nærte en sterkere interesse for våpen. Samtidig er det tydelig at intervjuobjektet har vært en mester til å spinne myter rundt sin egen person.

Lords of Chaos handler i alle tilfeller om en viktig bit av kulturhistorien, og behandler stort sett temaet på en respektfull måte. Fra et sosiopolitisk perspektiv er dette svært fascinerende lesning. Individualisme og konformitet lar seg vanskelig kombinere, noe denne fortellingen er et sterkt bevis på. Samtidig handler boken om en musikkscene i stadig vekst hvor kreativiteten stadig utfolder seg og artistisk integritet fremdeles står sentralt. Det er likevel en lettelse at boken dokumenterer en ekstrem epoke som nå er forbi. Dens litterære kvaliteter og analytiske tilnærminger er tilfredsstillende, noe som betyr at boken står stått på egne ben.

Og denne fikk jeg av ei venninne i 2004 da jeg lå langflat og venta på ny lever. Og transplantasjonen skulle foregå .. jada .. på .. Riskhospitalet .. Og godt humør var, og er ~ halve helsa. ,-)