Natten er for de fleste det usedvanlige. De bruker den normalt til å sove bort. Våker de en natt, kjenner de ensomheten, det er stille, ingen kommer, ingen går. Det slår dem ut av den tillærte balanse, og tankene driver imot de mørke kott, hvor nederlagene er magasinert, - ikke inn i dem, det våger de ikke, en rar hinde blir stående imellem, vi ser ikke nettopp nederlagene, men blir knuget ned av stemningen fra dem. I slike stunder sitter mennesket med mulighetene for å erfare noe om sig selv, men viker alltid tilbake.
De voksne lærer oss forskjellen mellem godt og ondt, tror de. Det de innpoder oss er i virkeligheten noe helt annet: De hevner sin barndom på oss.
De største støvdottene som hadde rullet seg runde og personlige, pleide Mummitrollet å bære ut på verandaen.
Da jeg gikk ut døra som ledet mot porten til min frihet, så visste jeg at hvis jeg ikke kan legge bak meg hatet og bitterheten,
så vil jeg fortsatt befinne meg i fengsel.
Nelson Mandela