Bokelskere.no

Do not judge a book by its cover.... Men det var det , selvet coveret som gjorde at jeg tok ut denne boken fra hylla på biblioteket. Det var en spesiell opplevelse. Det lyste i mot meg et ansikt som fortalte om levd liv, stahet, følsomhet, .... Jeg så etternavnet Hagerup og tenkte jo da på Inger Hagerup som altså viser seg å være hans farmor. Jeg visste ingenting om han, og nå er jeg snart ferdig med boken som jeg har lest i løpet av gårsdagen og i dag. Jeg har grått, jeg har ledd, jeg har nikket av gjenkjennelse, jeg har lært så mye og og blitt inspirert til videre lesning. Hans liv er spennende lesning. Barndommen med foreldre som var kunstnere, og begavede, men ikke hadde kontroll på sitt alkohol forbruk, og ja.... meget sterk lesning. Hvordan han hadde det da og hvordan det påvirket hans liv både på godt og vondt. Hans møte med kreftsykdommen som nesten tok livet av han er virkelig sterkt beskrevet, og jeg har lagt fra meg boken for å la ting synke inn mange ganger.

Han skriver om livet som lesende menneske, som lidende menneske, om det å leve og overleve. Både som barn og voksen, og som kunstner. Og om hvordan lesningen faktisk kan redde deg. Men at det også kan bli altoppslukende slik at du står i fare for å glemme å leve i hverdagen. Det må vel finnes en balansegang.... Jeg opplever at det er noe av dette han vil formidle....

De store klassikerene presenterer han slik at jeg tenker, dette er jo ikke farlig, det er bare å begynne å lese. Jeg har lest Proust, og det var jo fantastisk.! Da skjønte jeg at det er noe snobbete over det å opphøye litterære verk slik at lesere blir skeptiske . For det er så mye som bare ligger der og venter. Jeg tror jeg har hørt navnet hans i forbindelse med bladet Vagant , men det er det eneste jeg forbinder han med.

Nå har jeg mye å se frem til!!

Han oversetter Donald Duck, og har gjort det i mange år!!! Det var så uventa..... og jeg blir så glad......

Jeg er ikke ferdig men jeg måtte bare skrive nå for jeg var inspirert. Jeg har bare noen sider igjen, og vet jeg har funnet noe verdifullt!!

Denne boken er en liten skatt. Den er så mettet av kloke refleksjoner, at jeg må legge den fra meg etter hver side. Jeg er nesten redd for å besudle den ved å gi den en kommentar, men den er så god at ordet må spres.

Hva er stillhet mer enn fravær av lyd og hva er det støyen overdøver? Dette er bokens sentrale spørsmål.

Begreper som tidstyv, intimitetstyranni, informasjonsoverflod og tidsklemme er så forslitte at jeg hadde glemt hva de egentlig handler om. Boken bruker ikke disse ordene, men nå husker jeg hva de søker å dekke.

Stillhet og støy er Elisabeth Løvlies første bok på norsk. Hennes avhandling Literary Silences in Pascal, Rousseau, and Beckett er utgitt på Oxford University Press (2003). Den har jeg ikke lest, men bare temaet setter i gang tanker om en interessant sondring i litteratur.

Dette var mitt første møte med Fosse, og jeg ga opp første gang. Men så prøvde jeg igjen, og noe skjedde, jeg kom inn i rytmen, kom inn i de evige irriterende gjentakelsene, og ble sugd opp i det nydelige språket og det hjerteskjærende menneskelige. Og der har jeg vært siden. Nydelig!