Mytene og skrønene er mange – om ikke uendelige – når det kommer til danskenes filmbrøleape Lars von Trier. Han er både elsket og utskjelt av samarbeidspartnere, filmfolk og publikum verden over, men det er i hvertfall ikke mange som stiller seg likegyldig til den åpenlyst pilleknaskende regissøren. Det hele startet for 25 år siden da han møtte produsenten Peter Aalbæk Jensen, og de sammen bestemte seg for å revolusjonere den danske filmbransjen.

De to mennene hadde store vyer og en eplekjekk holdning til alt de foretok seg helt på starten av 90-tallet, men visst fanden fungerte det. De grunnla filmselskapet Zentropa i 1992, hvor de enkelt fordelte ansvaret seg i mellom: von Trier skulle lage filmene, og Jensen skulle sørge for å få dem finansiert. I årene som kom vokste Zentropa over ørene på både dem og den stadig vekslende staben, og det er selskapet og bedriften som arbeidsplass den danske journalisten Anne Mette Lundtofte satte seg som mål å analysere da hun på tampen av 2009 bestemte seg for å skrive boka Zentropia.

Under Jensen og von Triers ledelse var Zentropa ingen ordinær arbeidsplass. Den var veldig langt unna enhver form for ordinær arbeidsplass, for duoens radikale og revolusjonære syn på film og kunst gjenspeilet seg også i hvordan de drev selskapet. Gjennom en lang rekke kilder Lundtofte har snakket med av både tidligere og nåværende ansatte og ledere, ikke bare skrider, men dundrer det frem et bilde av et anarkistisk jobbfellesskap der målet var å snu alt på hodet. Ingenting skulle gjøres tradisjonelt, ingenting skulle være konformt og forutsigbart. Jensen og von Trier ble oppfattet som rape gale, men de var smarte og svært bevisste på hvordan de ønsket å fremstå, både overfor sine ansatte og bransjen. Alt som kunne smake av uortodokse metoder ble skjøvet opp og frem i lyset.

Lundtofte fulgte Zentropa i tre år i arbeidet med boka, og hun har gjort en grundig jobb ved innhenting av materiale og kilder. Litt usikker blir man derimot på hennes rolle i teksten. Hun er ofte usynlig, men samtidig skinner meninger og antydninger gjennom som viser at hun fra starten av har hatt en klar formening om hva bokas budskap skal være: Zentropa var, på det verste, et klin kokos-foretak, og vokste fra å være lite og radikalt til å bli det uhyret det selv ønsket å være en motsats til. Det bet altså seg selv i halen til slutt, med andre ord.

Men visst, reisen fra 1992 og frem til 2013 gjennom fiaskoer, suksess, krangler, høy sigarføring, bløtkakekasting, nervesammenbrudd, nakenbading og naziflørting er interessant lesning. Og ikke minst (til tider) veldig morsom. Alle som kjenner litt til Jensen, vet at han er en manipulerende spradebass av dimensjoner som elsker skrøner, bråk og ståk, men så blir det da i hvertfall aldri kedeligt, mand! Så lenge ingen kom på tanken om å koble inn det danske arbeidstilsynet, klarer man ikke å la være å la seg underholde av Jensens uvanlige lederstil og -metoder. Han var nok til tider en sadistisk jævel, men steike så mye bra film – og gode historier – det kom ut av det.

Den boka!