Jeg leste denne på norsk da jeg gikk på ungdomsskolen, og husker at den gjorde så sterkt inntrykk at den ble en umiddelbar favoritt. Har lenge hatt lyst til å lese den på originalspråket, men har vært bekymret for at leseopplevelsen ikke skulle bli den samme. Men nei da; den var akkurat like mørk, uhyggelig, og besettende som jeg husker den. Selv om jeg hele tiden visste hva som ville skje, kunne jeg knapt legge den fra meg.

Her er det død, fordervelse og de virkelig store følelsene som gjelder. Jeg elsker det! Sånn sett er det litt ironisk at de fleste anser Jane Austen sine bøker (som jeg forsåvidt også liker) som mer romantiske, mens Wuthering Heights til de grader er mer Romantisk. Uansett, både Heathcliff og Catherine er av den typen jeg ikke liker som personer, men som jeg elsker som karakterer. Det er forfriskende å lese om to hovedpersoner som er så langt fra perfekte. Begge er hatske og egoistiske, en plage like mye for seg selv og hverandre som de er for alle rundt dem. Men det er vel nettopp derfor de fortjener hverandre - ingen andre er i stand til å hamle opp med dem.

Men gjennom stolthet, egoisme og stahet greier de å ødelegge for seg selv, og ender ikke opp sammen før etter døden (eh, spoiler?). Denne ubalansen blir imidlertid rettet opp av Hareton og Cathy. Jeg liker godt denne dualiteten; Hareton og Cathy er modererte og mer sympatiske utgaver av Heathcliff og Catherine. Selv om de har sine feil og mangler de også, er de ikke like destruktive og ekstreme. Cathy er like stolt som sin mor, men ikke like egoistisk. Hareton er brautende og uoppdragen, men har et godt hjerte.

Forhåpentligvis blir det ikke syv år til neste gang jeg leser denne boka igjen!